Søk i denne bloggen

Populære innlegg

Bloggarkiv

mandag 31. august 2026

Fra trestammer til menneskehet



"Odin, Lodur og Hønir skabe Ask og Embla." Illustrasjon av Lorenz Frølich i Den ældre Eddas Gudesange, utg. 1895.

I den fjerne urtid, lenge før menneskeføtter tråkket stier i skogene, var jorden hjemsted for gudene og deres følge. Germanernes rike var en verden av dype, endeløse skoger, hvor sollyset knapt fant veien ned gjennom det tette løvtaket. Ingen staselige bygninger eller tårn reiste seg mot himmelen, det fantes ingen myldrende byer som i det fjerne romerriket. Germanerne bodde spredt, i små landsbyer eller klynger av beskjedne gårdshus på rydninger i dypet av de veldige skogene. Her pulserte livet i takt med naturen, og gudene ble æret i hellige lunder. Også til landene i Norden, til Jylland og det norske Vestlandet og øst til Uppsala, hadde deres tro og skikker spredt seg, sammen med utvandrende stammefolk, hit brakte de jordgudinnen Nerthus som ble æret og bejublet hvor enn hennes vogn kom, trukket av hunnokser.


I skyggen av denne gamle verden sprang det norrøne kosmos frem. De mektige æsene hersket over et rike som de delte med en brokete skare av vesener. Her fantes flittige dverger som smidde underjordiske skatter, formidable jotner med sin rå kraft, gåtefulle alver som svevde i grenseskillet mellom lys og mørke, sammen med en håndfull fryktinngytende uhyrer - avkom av den lunefulle Loke og jotnekvinnen Angrboða. Men det var én mangel i dette frådende og sydende kosmos: mennesket fantes ennå ikke. Ingen var der til å ofre til gudene. Ingen til å synge deres pris eller ære deres navn. 

Men så en dag, da den allvise Odin, den stillferdige Høne og den mystiske Lodur vandret lans en øde strand, fant de to livløse trestammer som var skylt opp av havet, tilsynelatende ganske tilfeldig. Den ene trestammen var av den sterke asken, det treet som skulle bære det uendelige verdensaltet, og ble derfor kalt "Ask", den andre stammen fikk navnet "Embla" - treets art forblir et mysterium, selv om noen knytter det til den smidige almen. Gudene, med sin skapende kraft, besluttet å gi disse formløse emnene liv og forvandlet dem til de første menneskene som skulle befolke Midgard. 

Med guddommelig omsorg ga de disse livløse treformene essensen av liv. Odin, den åndelige fader, blåste sin ånde inn i dem og ga dem livspusten som skulle skille dem fra resten av skaperverket. Høne, med sin gåtefulle styrke, ga dem livskraften, evnen til å vokse, bevege seg og trives i verden. Og Lodur, den dunkle skikkelsen som bare blir nevnt et par andre steder i den norrøne mytologien, ga dem blodet som skulle strømme gjennom deres årer, og hudfargen som skulle dekke deres treaktige overflate. 

Lodur forblir en gåte i den norrøne mytologien. Hans identitet er uklar, og navnet nevnes knapt andre steder enn i denne fortellingen om verdens skapelse. Noen har spekulert på om Lodur kanskje er et annet navn for den foretaksomme Loke, hovedsaklig på grunn av navnelikheten[3]. Høne, på sin side, er mest kjent for sin rolle som gissel som ble utvekslet med vanene under den tidligste konflikten mellom æser og vaner; utover det er hans bidrag til den norrøne mytologien relativt sparsom, på samme vis som Lodur.

Det kan virke underlig at to såpass mindre fremtredende guder skulle spille en avgjørende rolle i menneskets skapelse. Kanskje har de tilhørt en eldre generasjon av guddommelige vesener, hvis karaktertrekk og historier hadde begynt å falme i minnet etter hvert som tiden gikk, på samme måte som de eldre greske gudene ble overskygget av de olympiske. De norrøne mytene har uansett ikke et sterkt fokus på menneskene i seg selv. De dukker sjelden opp i gudenes vei, bortsett fra når den sterke Tor tar seg tjenere blant dem, eller når den enøyde Odin rekrutterer de tapreste krigerne til sin mektige hall, Valhall.

Likevel viser Odin seg fra tid til annen i menneskenes verden, ofte i forkledning, for å gi råd, komme med advarsler eller for å manipulere hendelsene i sin favør. Hans reiser blant menneskene, slik de fortelles om i de visdomsrike strofene i Håvamål, avslører en gud som ustanselig søker kunnskap og som ikke nøler med å sette menneskelig moral på prøve. Hans mange forkledninger og hans til tider lurendreierske oppførsel kan for et kristent øye kanskje minne om tolkninger av ham som en slags frister, en som sår tvil og utfordrer etablerte sannheter.

Men hvorom allting er, slik begynte menneskets æra i den norrøne verden, ikke som et storslått mirakel, men som en kjærlig handling fra gudene overfor to livløse trestammer. Fra en ask og et mystisk tre sprang den menneskelige slekt frem, plassert i en verden dominert av mektige guder og underlige vesener. Og selv om menneskene sjelden stod i sentrum av de store mytiske dramaene, var deres tilstedeværelse likevel et nytt kapittel i den evige fortellingen om skapelse og skjebne i skyggen av Yggdrasils mektige røtter.

Erindringen om menneskets opprinnelse, slik den kommer til uttrykk i fortellingen om Ask og Embla, synes å ha etablert dype røtter i den norrøne kulturens selvforståelse. Denne grunnleggende forestillingen om at menneskeheten ble formet av trær, ikke som en guddommelig skapelse ex nihilo, men som en kjærlig transformasjon av livløs natur, har etterlatt et tydelig avtrykk i språket, spesielt i den intrikate språkkunsten som kommer til uttrykk i skaldediktingen. Gjennom bruken av kjenninger, poetiske omskrivninger som krever innsikt i mytologi og bildebruk, fremstår denne metaforiske koblingen mellom menneske og tre som en vedvarende og meningsfull tråd.

Det er særlig i beskrivelsen av menn at denne arven fra trærne kommer til syne. Kjenninger som "våpentre" og "slagtre" blir vanlige betegnelser for krigere og helter. Disse omskrivningene er ikke tilfeldige; de antyder en iboende styrke, en rotfestethet i kampens hete, og kanskje også en potensiell fare, lik et tre som kan felle en gren eller bli brukt som et våpen. Valkyrien Sigrdrifas tiltale til helten Sigurd i strofe 5 av Sigrdrífumál som "slagets epletre" (apal) er spesielt talende[4] Koblingen til epletreet finner vi igjen i myten om det magiske eplet som var avgjørende for unnfangelsen av en av Sigurds forfedre[5], og skaper dermed en subtil, men kraftfull forbindelse mellom helten, hans slekt og den livgivende kraften som symboliseres av treet. Selv en ung prins, Helge Hundingsbane, blir omtalt som "den praktfullt fødte alm"[6], en kjenning som fremhever hans adelige herkomst og potensielle vekst og styrke, akkurat som et ungt almetre spirer og strekker seg mot himmelen.

Også kvinner finner sin poetiske representasjon i treets metaforiske rike. Selv om kjenningene kan variere, fra "trær" i sin enkleste form til mer komplekse uttrykk som "gullstøtter" og "drikkestolper", antyder de ulike aspekter ved kvinnens rolle i samfunnet. "Gullstøtter" kan referere til deres verdi og betydning for familien, mens "drikkestolper" knytter seg til deres rolle som vertinner og deres bidrag til gjestfriheten, en sentral verdi i norrøn kultur. De mer intrikate kvinnekjenningene i skaldediktningen, som "havets ilds fremste bjørk" (hvor "havets ild" er en kjenning for gull), kombinerer flere lag av metaforer for å skape et rikt og ofte gåtefullt poetisk uttrykk. Bjørken, med sin lyse bark og elegante fremtoning, blir her assosiert med gull, og fremhever kvinnens skjønnhet og verdi. Tilsvarende blir skjoldmøyen Brynhildr kalt "halsring-tre", en kjenning som knytter hennes styrke og status (implisert i rollen som skjoldmøy) til et verdifullt smykke, igjen gjennom treets billedlige kraft[7].

I heltediktene ser vi hvordan denne metaforiske forståelsen også brukes for å uttrykke dype følelser og personlige tragedier. Gudrun, Sigurds hustru, bruker tre-metaforen på en kreativ og hjerteskjærende måte for å beskrive sin elendighet etter ektemannens brutale mord. Hennes utsagn:

"Jeg er så liten som et blad
blant piletrærne
nå som min fyrste er død"

er en kraftfull og visuell fremstilling av hennes sårbarhet og tap. Piletreet, ofte forbundet med sorg og dirring i vinden, understreker hennes følelse av litenhet og mangel på beskyttelse etter tapet av sin mektige ektemann. Senere i hennes liv, preget av ytterligere tap av slektninger, kommer denne metaforiske tenkemåten trolig til uttrykk igjen i hennes klager, selv om det spesifikke sitatet mangler i utdraget.

I Hamdesord (Hamþesmǫ́l) gir helten Hamdir, mest kjent for sin deltagelse i hevnen for sin halvsøster Svanhild, uttrykk for sin sorg og elendighet i form av tre-metaforer:

Stedt énsom er jeg
som asp i skogsnar,
fattig paa frænder
som fure paa kvister,
for trøst saa tyndet
som træ for blade,
der den kvisterske
kommer paa dag varm.

Samlet sett vitner bruken av tre-metaforer i norrøn poesi om en dyp og vedvarende forbindelse mellom menneskeheten og naturen, spesielt trærne. Det er ikke bare en litterær konvensjon, men snarere en refleks av en grunnleggende mytologisk forståelse av menneskets opprinnelse. Gjennom kjenningene blir menn og kvinner ikke bare beskrevet, men også subtilt plassert i en kosmisk sammenheng, der de bærer med seg ekkoet av sin opprinnelse fra ask og et mystisk tre. Denne metaforiske arven beriker språket, skaper poetisk dybde og minner oss om den intrikate veven av myter, språk og kulturell forståelse som preget den norrøne verden. 

Menneskene glemte sannelig aldri at de en gang var trær, og den norrøne og germanske poesien bærer dette minnet videre i sine billedrike og tankevekkende uttrykk. Selv om trær er rotfaste, representerer deres robusthet, utvikling, livsforløp og evne til å tåle prøvelser idealer som menneskene kunne identifisere seg med. Ideen om at menneskene stammer fra verdenstreet Yggdrasil understreker et dyptgående forhold mellom menneskeheten og naturen. Dette mektige treet, som alt annet, er underlagt tidens gang, men det gir likevel ly og vern til både guder og mennesker. Menneskene, som også omtales som "trær", kan derimot oppleve å miste sine nærmeste – sine "grener" – og til slutt selv forgå.

fredag 28. august 2026

Fridtjof den frøkne i gigantformat

 

Den totalt 22 meter høye Fridtjof-statuen på Vangsnes ble reist av den tyske keiser Wilhelm II i 1913. Statuen ble formet av Max Unger (1854–1918). Foto: Knut Rage, 2026.

Kort vei fra fergekaien på Vangsnes i Vik kommune i Sogn, hvor man kan reise videre med fergen over Sognefjorden til Balestrand og Leikanger, kan man spasere opp til en park av en ganske spesiell karakter, som er anlagt rundt et av de vanvittigste utslag av 1800-talllets vikingromantikk, riktignok fra 1912: en tolv meter høy statue av Fridtjof den frøkne plassert på en ti og en halv meter høy sokkel - statuen er altså mer enn 22 meter høy! Det er faktisk Norges høyeste statue. Og dette gedigne monumentet er altså ikke reist i hverken Bergen eller Oslo, men i en liten bygd i Sogn. Historien blir ikke mindre fantastisk av at statuen ble bestilt og bekostet av selveste keiser Wilhelm II.

Sokkelens bakside bærer den følgende tyskspråklige inskripsjon:

DIESES DENKMAL WURDE GESCHAFFEN
VOM BILDHAUER MAX UNGER ZU STEGLITZ-
-BERLIN, IN DER ZEIT VON 1910–1912.
DEN BRONCEGUSS FÜHRTE DIE
AKTIEN-GESELLSCHAFT GLADENBECK
IN BERLIN-FRIEDRICHSHAGEN
IN 8 MONATEN AUS.
DEN SOCKEL BAUTE INGENIEUR HERTZBERG
IN BERGEN.
DIE FIGUR HAT EINE HÖHE VON 12 METERN.
DER SOCKEL IST 10½ METERN HOCH.

Men aller først, hvem var egentlig Fridtjof den frøkne?

Fridtjofs saga er en islandsk fornaldarsaga fra 1300-tallet som forteller om Fridtjov den frøkne (dvs. den dristige, uredde). Sannsynligvis ville Fridtjof forblitt en obskur figur om det ikke hadde vært for den svenske dikteren Esaias Tegnér, som i 1825 publiserte sin diktsyklus Frithiofs saga, som ble en braksuksess. Handlingen er delt i tre avdelinger, to i Sogn og en bolk lagt til Ringerike, pluss to utenlandsreiser. Sagaen handler om Fridtjof, som er sønn av en herse i Sogn. Han og kongedatteren Ingebjørg elsker hverandre, men hennes brødre får henne gift med kong Ring. Fridtjof kommer til kongen, blir hans rådgiver, og blir etter hans død gift med Ingebjørg, og blir konge.

Fridtjofs saga finnes i flere håndskrifter, og det er to versjoner av fortellingen. Esaias Tegnérs gjenfortelling i diktsyklusen Frithiofs saga bidro til sagaens berømmelse i nyere tid. Sagaen ble oversatt til nynorsk av Ivar Aasen i 1858 og var en av de første bøkene på nynorsk. Alexander Bugge ga ut en riksmålsoversettelse i 1901. I 2011 ble det publisert en ny oversettelse av sagaen av Edvard Eikill. Sagaen har også dannet grunnlag for dramatiseringen Fridtjovspelet – fiend og elskar av Rolf Losnegård, som hadde premiere i 2008 på Vangsnes. I 2013 kom Soga om Fridtjov den Frøkne, oversatt fra norrønt av den senere Nobelpris-vinner Jon Fosse.

Og dernest, hvorfor reiste keiser Wilhelm II denne gigantiske statuen?

Kort og godt fordi keiseren var fullstendig oppslukt av Norge, og da i særdeleshet landets norrøne fortid. I tillegg hørte sagaen om Fridtjof den frøkne til hans yndlingslitteratur. Hver kveld ble det lest fra fortellingen ombord på Seiner Majestät Yacht Hohenzollern. Keiseren skal ha elsket disse reisene til de vestlandske fjorder, Nordlandfahrt  som det ble kalt, og skal visstnok totalt sett ha tilbrakt hele fire år ombord i det prangende luksusskipet. Så å si hver sommer fra 1889 til 1914 besøke keiser Wilhelm II de vestlandske fjordene med Hohenzollern, med en fryktinngytende eskorte av krigsskip. Med seg hadde han dessuten et omfattende hoff.

Ferden gikk stort sett til Hordaland og Sogn. I Hordaland besøkte han gjerne Maurangerfjorden, hvor det som en kuriositet kan bemerkes at filmen The Vikings med Janet Leigh, Tony Curtis og Kirk Douglas ble spilt inn i 1957, som vil bli omtalt senere. Keiserens begeistring og hyppige besøk i området gjorde både Odda og Mauranger til et populært reisemål for tyske turister. Det kunne komme to-tre skipsanløp hver eneste dag i sommersesongen, og på begynnelsen av 1900-tallet skal det ha vært 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Derimot stemmer det ikke at keiser Wilhelm gikk til fots de tre kilometerne inn til Bondhusbreen ved Maurangerfjorden, selv om veien har fått navnet Keiserstien, det var nok helst et knep for å lokke turister dit.

Også Gudvangen og Flåm hørte til keiserens favorittsteder. Som nok en kuriositet kan nevnes at det i dag er bygget opp en vikingby i Gudvangen, myntet på turister, hvor man forsøker å formidle vikingtidshistorien på en så autentisk måte som mulig - keiseren ville utvilsomt ha elsket det!

Etter hvert ble Balestrand, hvor kong Bele skulle ha hatt sin kongsgård i følge Fridtjofs saga, keiserens foretrukne oppholdssted, fra 1910 og frem til hans siste tur i 1914, da første verdenskrig brøt ut.


Sommerne i Balestrand må ha stått i en egen glans, ikke bare for keiseren, men for så mange som befant seg i hans nærhet. Keiseren var en god venn av den nasjonalromantiske kunstmaleren Hans Dahl, som tilbrakte sommerhalvåret i Balestrand. I turistsesongen pulserte stedet med liv og aktiviteter. Hagefester ble arrangert, og kondisjonerte mennesker spaserte langs bygdeveiene. Keiseren hadde et orkester ombord på skipet, hvor det ble avholdt konserter og dansetilstelninger.

Det ble også arrangert svømmeoppvisninger, inkludert konkurranser mellom tyske svømmere og svømmere fra Bergen Svømmeklubb, og stafettløp, og skipene på fjorden ble vakkert opplyst om kveldene med orientalske lamper. Fyrverkeri spraket på himmelen, og stemningen var høy.

Det var i disse årene keiser Wilhelm bestilte kjempestatuen av Fridtjof den frøkne som skulle reises på Vangsnes, samt en statue av kong Bele som skulle få plass på Balestrand. Billedhuggeren Max Unger (1854-1918) fikk det ærefulle oppdraget å lage Fridtjof-statuen. Han hadde tidligere utført store oppdrag, som statuer av keiser Vilhelm I og Bismarck. Fridtjof-statuen på 

Vangsnes hører hjemme blant hans aller fremste verker.

Max Unger brukte to år på oppdraget. I 1912 ble den enorme statuen fraktet fra Tyskland til Sogn på en tømmerflåte. I løpet av våren og sommeren 1913 pågikk arbeidet med å montere sokkelen og selve statuen, samtidig som det ble anlagt en omkringliggende park. Rundt parken ble det oppført et smijernsgjerde som strakte seg over 140 meter. For å reise statuen måte det bygges et stort og omfangsrikt stillas.

Avdukingen av statuen fant sted 31. juli 1913 i nærvær av kong Haakon, tidligere statsminister Christian Michelsen og den tyske keiseren. Hendelsen ble feiret som en folkefest med et anslått antall tilskuere på mellom 5000 og 10 000 mennesker - så mange folk har ikke vært samlet på Vangsnes hverken før eller siden. Ute i fjorden lå en hel flåte av tyske krigsskip og andre fartøyer, i tillegg til en hel flåte av andre skip. De tyske krigsskipene på fjorden avfyrte en salutt, og orkesteret på Hohenzollern fremførte en kantate spesialkomponert for anledningen.

Senere på dagen ble det avholdt gallamiddag ombord på Hohenzollern, og om ettermiddagen ble det arrangert folkefester både ombord i båtene og på land i Balestrand.

Avdukingen av statuen var en nasjonal begivenhet. En rekke pressefolk fra både Norge og Tyskland, fotografer og kinematograf-optagere hadde møtt opp. Hendelsen ble grundig dokumentert for ettertiden. Politiet var til stede og plassert langs ruten, da det var bekymringer for sabotasje. Det var det nemlig god grunn til. To år tidligere hadde det kommet agenter fra en serbisk terroristorganisasjon til Norge for å myrde keiseren, men det er en annen historie som ikke skal tas med her.

Det var naturligvis keiseren selv som sto for avdukingen av kjempestatuen. Han holdt en ganske svulstig og pompøs tale om vikingtiden og det sterke blodsbåndet mellom germanske nasjoner.

For å hvile etter tungt og ansvarsfullt arbeid søker jeg hit. Jeg har nå i tyve år på mitt skip reist til Nordens land og er blitt mottatt i Norge med den gamle germanske gjestfriheten. Det var viktig for meg å vise en ytre gest av takknemlighet mot det norske folk. Gjennom de hellige sagnene fant jeg en mulighet til dette. Spesielt ble jeg grepet av sagnet om Herskeren i Balestrand, Kong Bele, Ingeborgs far, den modige helten. Dette er nå formet for oss, Kong Bele [ved gravhaugen i Balestrand], mens Fridtjof er det mesterverket professor Unger har skapt.


Kong Haakon takket for keiserens gave i atskillig mer avdempede ordelag.

Begeistringen for det norske, for vikingtiden og den norrøne fortid var stor blant folk flest på denne tiden. Men Fridtjof-statuen og keiserens gigantomani ble også gjort narr av, som i denne revyvisen skrevet av Vilhelm Dybwad, som ble fremført på Chat Noir i Oslo i 1913, om den ustanselig innpåslitne keiser Wilhelm som har fått ferdigstøpt Fridtjofstatuen i Berlin, og nå blir den fullstendig avslørt (gjengitt etter Odd Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy. Cappelen 1961):


Så har da keiser Wilhelm som han lovte ifjor
satt opp det monumentet sitt i Sognefjord.
D'er den største raritet
noen her tillands har set,
nest efter keiser Wilhelm selv i all sin majestet.
Det må da visst ha kostet ham en masse millioner,
for Fridtjof har jo antatt kolossale dimensjoner,
til glede og opplivelse
jeg gir Dem en beskrivelse
av støtten, uten spor av overdrivelse:
På Vangsnes tett ved fjorden på en høyde stár'n
og rager høyt mot himlen som et eiffeltåm,
han er kjempestor som Tor
og hans arm så lang og stor
at når han trekker sverdet kan han sperre Sognefjord.
Avisene fortalte at han var så tykk i hodet
som kuplen på Trefoldighet, og da må vi jo tro det.
I lokken av hans pannehår
er plass nok til en bondegård
med hester og med kuer og minst tusen får.

Året etter brøt første verdenskrig ut. Selv om Norge forholdt seg som en nøytral nasjon i krigføringen ble mange norske handelsskip senket av tyske ubåter. Stemningen ble så anti-tysk at det kom forslag om å rive Fridtjof-statuen og slette parken rundt. Og også senere, særlig da nazismen gjorde seg gjeldende, har det vært ganske blandede følelser for Fridtjof-monumentet på Vangsnes. Men statuen står der den dag i dag, som en av Vestlandets mest kuriøse attraksjoner.

søndag 16. august 2026

Melkejentene fra Skottland


Hulder som budeie med ku, illustrasjon av Hans Gude i Norske folk- og huldreeventyr fra 1879. ​

I 1925 verserte en underlig historie i flere aviser på Vestlandskysten. Nemlig en stor arv etter en hollandsk rikmann – eller noen mente det var en skotte – som levde for 200 år siden. Navnet på denne hollenderen, eller kanskje skotten, var Peiter van der Hulst. Det hadde seg nemlig slik at han hadde hatt to søstre som på underlig vis hadde havnet på Karmøy og i Sunnhordland og bosatt seg der. Avisene mente at det godt mulig kunne være en god slump penger å hente for den eller de som kunne påvise at de var etterkommere etter disse to kvinnene; ja, det var snakk om et millionbo der nede i Holland. Og trolig var det en og annen karmøybu og sunnhordlending som begynte å grave etter slektsrøttene sine…

En av disse arvingene, som faktisk kunne føre bevis for at han var «så å si likefrem etterkommer og arving etter den ene av disse to skottejentene», var Reidar Reidarson, som i 1926 publiserte en større artikkel i Sunnhordland Årbok, der han gjorde rede for slektstavlen sin.

Men før vi går Reidarsons slektskap til disse skotske søstrene nærmere etter i sømmene, la oss gjøre et hopp til Neshamn på Tysnes og den delen av denne mangslungne historien som først gjorde meg interessert i den tradisjonen av sagn som dermed åpnet seg opp.

Didrike i Neshamn

I bind 1 av Tysnes gårds- og ættesoge kan vi lese om Sjur Bjødneson Nese at kona hans het Didrike og var fra Holland. De ble gift i 1733. Søsteren hennes skal ha hett Alcke og vært gift i Fitjar. Nå skriver rett nok forfatteren at han har liten tro på at det skal ha vært de to søstrene som kom drivende fra Holland, eller Skottland, i en båt, som vi straks skal høre mer om. «Det er vel rimeligere å tro at Didrike var i slekt med Didrik Andersen i Neshamn, kanskje et barnebarn,» står det.

Historien det refereres til, er denne:

To jenter som levde på Hollandskysten, eller kanskje det var i Skottland, skulle ro ut på en holme en kveld for å melke kuene. Men på hjemveien gikk det så galt at de kom ut for uvær og mistet årene. Storm og strøm drev dem til havs. Dermed drev de over Nordsjøen og rekte i land på Karmøy – noen sier det var Espevær. Dette skjedde som sagt på 1700-tallet, og navnene på de to søstrene, ja det var Didrike og Alcke.

På Karmøy ble de tatt godt imot og fikk både kost og losji, og friere var det heller ingen mangel på. Etter en tid ble de begge gift med hver sin karmøybu, men ble ikke værende der. Didrike ble gift med en som het Jakob og flyttet til Neshamn på Tysnes. Mannen hennes het Jakob Nesse, forteller Reidarson. Det må dreie seg om Sjur Bjødneson Nese. Den andre jenta, Alcke, flyttet med sin mann til Fitjar. Neshamn var fra gammelt av et gjestgiversted, og til disse traktene kom det skip fra både Holland og Skottland i sommerhalvåret. I så fall ba hun aldri om skyss hjem igjen, enten det nå var til Holland eller Skottland, for i årene som fulgte fikk hun og Sjur flere barn sammen.

Det er, som man forstår, ingen grunn til å feste lit til denne historien. Man skal ikke lete lenge i den lokalhistoriske litteraturen før man finner flere lignende fortellinger, og det blir da ingen tvil om at man har med sagn og ikke virkelige hendelser å gjøre.

Gjorde korstegn

I boken «Segner og historier frå Karmøy» blir den samme historien fortalt i to andre versjoner. I den første versjonen fortelles det om en rik adelsmann i Skottland som hadde tre døtre og en sønn som måtte flykte under den katolske Maria Stuarts skrekkregime, ettersom de var protestanter. Ute i Nordsjøen forliste skipet, og søstrene måtte gå i en båt. To av dem kom til Karmøy, mens den tredje søsteren kom i en annen båt. Hun var så redd at hun ba til Gud og lovet at hun skulle bygge en kirke eller et kloster om hun kom levende til land. Denne tredje søsteren var St. Sunniva.

De to andre søstrene kom til Vikrastranda på Vest-Karmøy, men folk her nektet dem å gå i land, så dermed drev de videre til de kom til Sevland og ble berget i hus i Naren. Etter den tid har folket her skrytt av at de stammer fra skotske adelsfolk, het det seg. Broren kom seg derimot til Holland, der han ble en rik mann.

I den andre versjonen mente folk på Vikrastranda at de to kvinnene måtte være trollvetter og snakket trollmål, så de begynte å kaste stein på dem for å jage dem bort. Men den eldste av jentene skjønte hva de tenkte, så hun reiste seg i båten og slo et korstegn for brystet for å vise at de var kristne. Da ble de hjulpet i land.

I denne varianten er de ikke søstre, men to nabojenter fra Skottland som hadde rodd ut til en holme for å melke kuene, og så hadde de kommet ut for uvær og blitt tatt av stormen. Melken hadde de med seg i en stamp om bord i båten. Det var den de livberget seg med på den lange ferden over Nordsjøen.

Begge to ble værende på Karmøy. Navnene deres var Kjistine og Valborg, og grunnen der huset til Valborg sto, ble senere hetende «Skåtagrunnen» (Skottegrunnen) – og det heter stedet den dag i dag.

I dialekten har man således uttrykket «skåta». Man brukte gjerne ordet om noen som snakket utydelig, for eksempel: «Eg høyrde ho skåta noko.» På samme måte som når et barn begynte å snakke: «Han er begynt å skåta.» Dersom det var noe utenom det vanlige, kunne man kalle noen «di skåta» – dette uttrykket hadde de etter de skotske melkejentene, mente de eldre.

Hvor gammelt er dette sagnet?

Om man dukker ned i litteraturen, finner man dette sagnet igjen langs hele norskekysten, fra Ryfylke til langt nord i landet. Noen ganger er det to «skottejenter» som kommer drivende til lands, andre ganger en prinsesse eller en adelsdame som bygger en kirke der hun rekte i land. Sagnene ligner fortellingen om St. Sunniva som kom til Selje, der det i dag er en stor valfart av pilegrimer. Også i Tyskland, Irland og Skottland finner vi disse sagnene. Ja, faktisk går tradisjonen helt tilbake til Maria Magdalena, kvinnen som trofast fulgte Jesus, som ifølge tradisjonen skal ha hatt plass i en båt uten årer som førte henne til Frankrike, til en grotte som i likhet med kirken på Selje er et stort valfartssted i dag. Trolig går disse fortellingene enda lenger tilbake i tid.

Renner ut i sanden

Men hva med Didrike i Neshamn og søsteren hennes Alcke? Og hvordan gikk det nå med denne store arven, som avisene skrev om? Som man lett kan gjette, var det ingen som meldte seg. Heller ikke Reidar Reidarson, som skrev en lengre artikkel i Sunnhordland Årbok om saken. Rett nok stammet han fra en kvinne som het Alcke, han som flere andre, men det var neppe Alcke i historien fra Neshamn, kommer han frem til. Reidarson konkluderer i sin artikkel om skottearven med at en eventuell arv nok mest er av kulturell verdi, for eksempel navnet Alcke, som ble navn på flere jenter i Sunnhordland etter skottetiden. På Stolmen levde det inntil nylig en dame med navnet Olkje, som tydelig kommer fra Alcke. Et søk i folketellingene viser at det er en del, men ikke altfor mange, som het Alcke, de fleste i Bergen. Nesten alle har «hanseater» til foreldre, så da er det kanskje ikke en arv fra skottetiden likevel? Også vår egen historiker Anton Espeland viser til sagnkarakteren i denne og lignende historier fra skottetiden på 1600- og 1700-tallet. Så dermed rinner historien om skottejentene – eller var det jentene fra Holland – og den store arven ut i sanden...

Det har likevel vært godt for noe. Det som begynte med en liten artikkel i gårds- og ættesoga, har ført oss vidt og bredt inn i et mylder av spennende sagn.

Kilder

  •  Jacob Bjørlykke: Soga om Sande og Rovde. Sande sogenemnd, 1978.
  • Anton Espeland: Skottene i Rogaland og Hordaland. Voss, 1921.
  •  Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge, bind 1. 1986.
  •  Johanne Ferkingstad: Ætt og heim, 1957.
  •  Rune Hemnes: På folkemunne. Segner og historier frå Karmøy, 1997.
  •  Svein Molaug: Vår gamle kystkultur, bind 1. 1994.
  •  R. Reidarson: Sunnhordland Årbok, 1926.


fredag 14. august 2026

Sigrid Undset om helgener

 


Jeg ser at det er satt i gang en prosess for å få Sigrid Undset saligkåret. Det er nettopp boken hennes, Helgener (i Aschehougs samlevolum), jeg har begynt å lese nå. De nordiske helgenene våre er mange: Sankta Sunniva, Hellig Olav, Sankt Hallvard, Sankt Magnus Orknøyjarl, Sankt Øystein (erkebiskop Øystein Erlendsson av Nidaros), Sankt Thorfinn (biskop Torfinn av Hamar) og pater Karl Schilling – den norske barnabittpresten som levde på 1800-tallet, og som senere ble saligkåret. I tillegg skriver Undset om Ramón Lull (Raimundus Lullus), filosofen, mystikeren og misjonæren fra Mallorca, samt den hellige Angela Merici, grunnleggeren av ursulinnene.

I disse biografiene kombinerer Undset kildekritisk historiekunnskap og dyp innsikt i norrøn middelalder med sin egen personlige, katolske teologi. Hun skildrer ikke helgenene bare som mytiske eller opphøyde figurer, men som historiske mennesker som kjempet med sin samtids realiteter og etiske valg.

Jeg må tilstå at Sigrid Undset som forfatter aldri har vært en favoritt hos meg. Jeg har begynt på både Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn, men fant stilen tung og gammelmodig. Kanskje vil det endre seg nå. Gjenbruksbutikkene er fulle av uleste og uåpnede verk; jeg kom lykkelig hjem med Undsets samlede, og sender en vennlig tanke til vedkommende som, uvisst av hvilken grunn, anskaffet bokverket, satte det inn i bokhyllen, aldri åpnet en eneste bok og til slutt dumpet det på gjenbruken.

Takk Gud for gjenbruk!

torsdag 13. august 2026

Det norske Folks Historie bind 5 ferdig digitalsert

Det norske Folks Historie i 8 bind, utg. 1852-1863. Bokserien på bildet har tilhørt Ivar Aasen. (Foto: Siri Beate Gjerde/Nynorsk kultursentrum. Lisens: CC BY SA 4.0)


I dag har jeg fullført digitaliseringen av bind 5 av P.A. Munchs mastodontverk  "Det norske Folks Historie" som ble utgitt i åtte bind i perioden 1852–1863 - etter to måneders daglig innsats. Kap. 1-28 er så langt publisert på Heimskriingla.no , de resterende kapitlene blir publisert fortløpende etter hvert som jeg får lest korrektur. Jeg visste da jeg begynte på dette store prosjektet at det ville bli nærmest altoppslukende, samtidig som min beundring for P.A. Munchs ufattelige innsikt og kunnskaper, for ikke å snakke om hans ufattelige arbeidskapasitet, er større enn noensinne. Jeg har arbeidet mye med hans mangehånde verk. Men det tok nok også livet av ham. Munch ble funnet sittende død ved arbeidspulten, midt i sine studier og skrivevirksomhet, 56 år gammel. 


"Det norske Folks Historie", Norges historie frem til 1397, er basert på et nitidig arbeid  hvor Munch lette frem, samlet og tilrettela kildemateriale i form av avskrifter og trykte publikasjoner, sagautgaver, lovtekster og diplomer. Om tilblivelsen av Det norske Folks Historie forteller hans biograf Christopher Brinchmann i boken "National-forskeren P. A. Munch, hans liv og virke" (1910):


"Natalia, nu skal jeg skrive Norges historie" — saa lød en sommerdag i 1851 professor Munchs frydefulde hilsen til hans hustru, idet han kom vandrende hjem fra universitetet til deres daværende hjem ute paa gaarden Smedstad i Vestre Aker, ret op for Bygdø.


Nu staar de der i vore hylder de otte svære bind paa tilsammen over 6000 tætte sider.  Munchs Norgeshistorie indeholder saavel den sammenhængende skildring av tildragelser og tilstande som hans paavisninger av hvad han bygger paa av iagttagelser og følgeslutninger. I dette sit store hovedverk fandt granskeren, just som han var naadd frem til fuld modenhet, anledning til at konstruere en hel bygning hvori han kunde føie sine indvundne resultater ind hver paa sit rette sted som led i en samlet plan. Og planen blev en streng gjennemførelse av det nationale norrønaprincip, som en alsidig og dypt søkende forskning gjennem eggende og styrkende strid hadde indforlivet i hans sind som et stykke av ham selv.


Med beraad hu tømret han sin fædrelandshistorie fra grunden av, omfar paa omfar, nov for nov, op til det store rummelige hus, hvor han drømte sig og sit folk hjemme som i den arvede fædrene bolig:


"Jeg har med flid kaldt verket ´det norske folks´, ikke ´Norges´, eller ´Norges riges´, eller ´Norges kongers´ historie. Det var min hensigt at levere en saavidt tro og fuldstændig fremstilling ei alene av landets politiske eller ytre, men og av folkets indre historie, av folkelivet i dets utvikling og fremskridning; ei alene av fyrsternes, men og av folkets egne bedrifter. Jeg har derfor ikke utelukkende kunnet holde mig til nordmændene i Norge, men har ogsaa maattet forfølge deres og deres efterkommeres skjæbne hvor de har nedsat sig utenfor Norge, saalænge som de har vedlikeholdt den norske nationalitet."


Vi har set Munch tegne det første omstændelige og nøiagtige generalkart over fædrelandet; med sit literære hovedverk kan man sige at han med samme omhu kartlagde nationens fortid — hver holme, hvert fjeld, hver bæk vilde han ogsaa her ta med for at skape det levende totalbillede og gjøre saavel helheten som mangfoldigheten til det yderste anskuelig og uomtvistelig.



onsdag 12. august 2026

Ole Bull og andre fantaster i "vikingland": Når fantasien når uante høyder


 Norumbega Tower i Weston, Massachusetts. Postkort fra 1905.

Den amerikanske dikteren Longfellow, i sin samtid viden berømt for sitt romantiske dikt om den store irokeserhøvdingen Hiawatha (som i parentes bemerket var redusert til en ganske harmløs figur i min barndoms Donald-blader som Lille Hiawatha), for ikke å snakke om "The Skeleton in Armor", en romantisk skildring av funnet av et skjelett i rustning som ble tolket som en "vikingprins",  skulle snart få selskap av en kar med enda villere ideer om vikingtiden i Amerika - Eben Norton Horsford (1818-1893). Han var en amerikansk forsker som underviste i jordbrukskjemi ved Lawrence Scientific School ved Harvard fra 1847 til 1863. Senere ble han kjent for et revolusjonerende nytt bakepulver, sin interesse for vikingbosetninger i Nord-Amerika, og de monumentene han bygde til minne om Leiv Erikson. I tillegg fikk han et professorat i kjemi og ble også innvalgt som medlem av American Philosophical Society.

Da han en kveld gikk på konsert for å høre den verdensberømte norske fiolin-virtuosen Ole Bull (1810-1880), som selv var litt av en fantast, ble Horsford nærmest besatt av en mani. Ole Bull var nemlig hellig overbevist om at Leiv Eiriksson hadde grunnlagt det magiske kongedømmet Norumbega i New England.

Selv hadde Ole Bull opprettet sitt eget rike i USA: Oleana. Oleana var en bosetning i Potter County, Pennsylvania, sørøst for byen Coudersport, grunnlagt i 1852. Det første året slo noen hundre norske emigranter seg ned i området, og Ole Bull hadde store planer for koloniens fremtid. På det meste besto bosetningen av cirka 700 personer, inkludert noen dansker og svensker. Det ble bygd boliger, veier, sagbruk og møller, og Bull lot også oppføre en sommervilla kalt "Valhalla". Etter hvert viste det seg imidlertid at jorden var lite egnet for jordbruk, og høsten 1853 måtte koloniseringsforsøket avsluttes. De fleste av kolonistene flyttet videre vestover til Wisconsin, men noen ble værende i Oleana.

Møtet mellom Ole Bull og Horsford, som fant sted i kjølvannet av konserten, skulle få de selsomste konsekvenser. Horsford ble fullstendig fengslet av Ole Bulls utlegninger om Leiv Eiriksson og det magiske kongedømmet Norumbega. Han satte seg fore å bevise at Leiv Eriksson hadde seilt opp Charles River og utforsket Charles River-bassenget, som dekker mange mil av det østlige Massachusetts. Her satte han i gang arkeologiske utgavninger, ut fra den overbevisning om at de norrøne sagaene beskrev spesifikke steder i nettopp dette området, og fant da også det han hevdet var vikingerelikvier. Han mente også å utlede norrøne ord som opphav til de innfødte indianernes lokale stedsnavn.

Etter hvert begynte Horsford også å publisere bøker og skrifter om sine teorier om Norumbega, og reiste monumenter til vikingenes ære i Cambridge, Weston og Boston. Horsford toppet det hele med å bygge et tårn i 1889 på nettopp det stedet der han mente at Leiv Eiriksson hadde bygget en festning - Norumbega Tower.

Tårnet ble reist i Weston, Massachusetts ved samløpet av Stony Brook og Charles River, og er tolv meter høyt, sammensatt av murt stein med en spiralformet steintrapp. Det finnes naturligvis ingen bevis, hverken arkeologiske eller andre, som støtter påstanden om at det fantes norrøne bosetninger noen som helst steder i New England. Men Horsford var overbevist om at det østlige indianske ordet norumbega", som har blitt tolket som den generelle regionen som nå er kysten av New England, var avledet fra "Norvega". En steinplakett på tårnet knytter det til norrøne oppdagere fra de islandske sagaene. Horsford trodde Norumbega var Vinland, noe han ikke hadde fysiske bevis for å bevise. Konstruksjonen av tårnet ble fullført fire år før Horsfords død.

Horsfords tro og byggingen av tårnet påvirket navngivningen av Norumbega Park, et velkjent rekreasjonsområde som ligger på den andre siden av elven i Newton, som var i drift fra 1897 til 1964. Tårnet var i høyeste grad med på å endre måten amerikanere så på norrøn historie og "vikingenes" innvirkning på Nord-Amerika.

Det var tre fantaster som møttes - Horsford, Ole Bull og poeten Henry Wadsworth Longfellow. Over en bedre middag sammen med Longfellows svoger Thomas Gold Appleton drøftet de reisingen av en statue av Leiv Eiriksson i Boston. Statuen ble bestilt av den kvinnelige billedhuggeren Anne Whitney, visstnok finansiert av Horsford. Skulpturen ble avduket i 1887 med en parade i byen, med tale av guvernøren. En kopi ble plassert i Juneau Park i Milwaukee, der vikingene etter Horsfords mening også angivelig hadde nådd frem.

lørdag 8. august 2026

Den falske Margrete




Glassmaleri i Lerwick Town Hall på Shetland av Margrete med påskriften "Margaret, dronning av Skottland og datter av Norge". Foto: Colin Smith, 2010. Commons.

I det Herrens år 1301 ble en middelaldrende kvinne henrettet i Bergen. Hennes forbrytelse besto i at hun hadde gitt seg ut for å være den skotske prinsesse Margrete, som hadde omkommet for lenge siden. Kvinnen hadde ankommet fra Lübeck et års tid i forveien, sammen med sin mann, og var blitt fengslet med det samme. Siden den tid hadde de sittet i fangehullet i påvente av at kongen, som holdt seg østpå, skulle vende tilbake.

I mellomtiden gikk ryktene, ikke bare i Bergen og omegn, men land og strand rundt. Mange mente at kvinnen talte sant, og at hun virkelig var den prinsesse Margrete som hadde omkommet vest i havet, som liten, for lenge siden.

 Jomfruen fra Norge

For å skjønne historien må vi tyve år tilbake i tid. I 1280 døde den norske kongen Magnus Lagabøte, og ble etterfulgt av sin sønn Erik II Magnusson, som senere fikk tilnavnet "prestehater". Erik var knapt tolv år gammel da han ble kronet, og året etter, tretten år gammel, giftet han seg med den tyve år gamle skotske prinsessen Margrete, som var datter av kong Aleksander II av Skottland og dessuten tronarving. I 1283 fikk Margrete og kong Erik en datter, som ble oppkalt etter moren. Da Margrete døde straks etter fødselen, i barselseng blir det sagt, overtok den vesle Margrete som arving til den skotske tronen, fra fødselen av, så å si.

Tre år senere omkom den skotske kong Aleksander da han visstnok skulle ha styrtet med hesten utfor en klippe etter et drikkekalas, og den vesle norske prinsesse Margrete ble offisielt utropt som dronning av Skottland, tre år gammel, til og med gjennom et pavebrev i april 1288. I Skottland ble hun kjent som "the Maid of Norway", "Jomfruen fra Norge".

Dermed hersket det usikkerhet i Skottland om hva som nå kunne komme til å skje. For det første var det frykt for at den norske kong Erik, den vesle Margretes far, ville prøve å gripe makten i Skottland. For det annet var man redd for at landet nå befant seg i en sårbar situasjon i forhold til England. Skottene fattet en rask beslutning og ba den engelske kong Edvard I om å gripe inn, som det minste av to onder. Kong Edvard var dessuten i slekt med den vesle skotske tronarvingen. Hans plan var å få henne gift med sin sønn, som på dette tidspunktet bare var to år gammel, men som ikke desto mindre ville bli den fremtidige engelske konge, Edvard II. I Skottland gikk man med på denne planen, forutsatt at kong Edvard garanterte skotsk selvstendighet.

For å gjøre en lang historie kort: I 1290, etter intense forhandlinger mellom kongen i England, representanter for den skotske adelen og den norske kong Erik, samt Kirken, var alle parter kommet til enighet, og i mai ble det sendt et stort skip fra Yarmouth til Bergen for å hente den tilkommende svigerdatter, som nå var blitt syv år gammel.

I Bergen ble skipet liggende i månedsvis før det omsider satte kursen tilbake over Nordsjøen, via den faste seilingsruten til Orknøyene og videre langs østkysten av Skottland.

Margrete ble virkelig behandlet som prinsesse. Med på ferden fikk hun godterier som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner, og den fornemme fru Ingebjørg Erlingdatter, hennes fostermor, var med på reisen for å passe på og oppvarte henne, sammen med ektemannen Tore Håkonsson.

Men det var sent på året, og høststormene satte inn. Underveis ble den lille prinsesse Margrete syk. Kanskje var hun ikke vant til fukt og kulde, og slett ikke til en så lang sjøreise. Da de etter noen døgn på det opprørte havet søkte havn ved den norske bispeborgen i Kirkwall var Margrete døden nær, og de maktet ikke å redde livet hennes. Den unge biskop Narve, som hadde deltatt i prinsessens følge på ferden fra Bergen, ga henne den siste olje. Kort tid senere skal hun ha dødd i armene hans. Hva hun døde av er ikke kjent. Det er blitt gjettet på matforgiftning som en mulighet, men det kan like gjerne, eller kanskje mer sannsynlig, ha blitt forårsaket av sjøsyke kombinert med kulde og influensa.

Det varte ikke mange dager før ryktene fløy langs den skotske kysten. Dersom det virkelig var sant at prinesse Margrete, Englands og Skottlands blivende dronning, var død, betydde det ikke bare at det skotske riket hadde mistet sin prinsesse - det skotske kongedømmet, som hadde eksistert uavbrutt siden vikingtiden, var nå falt i grus og fantes ikke lenger. Over hele Skottland samlet adelsmennene hærstyrkene sine og forberedte seg på krig. Den siden av historien skal vi la ligge her.

Legemet av prinsesse Margrete ble oppbevart i St. Magnuskatedralen en kort tid før det ble lagt i en kiste og tatt med ombord i skipet for å gjøre vendereis til Bergen. Nyheten om prinsesse Margarets død ble mottatt med den største forferdelse i Norge. Kong Erik, hennes far, skal ha vært ytterst mistenksom og undersøkte liket av sin syv år gamle datter nøye før legemet ble stedt til hvile i murveggen på nordsiden av koret i Store Kristkirke på Holmen i Bergen, hvor de norske konger ble kronet og viet og gravlagt. I 1531 ble den store Kristkirken revet fordi den skal ha gjort det vanskelig å forsvare kongsgården ved siden av.

I Skottland levde diktningen og sagnene om "the Maid of Norway", jomfruen fra Norge, dronningen de aldri fikk. Den døde "jomfrudronningen" ble et symbol for skottene, på alt de hadde tapt, på en forgangen storhet som de aldri ville komme til å vinne tilbake, og som tiden gikk ble Margrete innhyllet i en romantisk eventyrglans. Margrete fortsatte å leve i folkefantasien i hundrevis av år, og det blir fremdeles skrevet mye om "barnedronningens" tragiske endelikt.

I Norge skulle folks forestillinger og spekulasjoner rundt prinsessens død blusse opp igjen bare ti år senere, da en kvinne ankom Bergen sammen med sin mann som passasjer på et lasteskip fra Lübeck, som hevdet at hun var den prinsesse Margrete som alle trodde hadde omkommet på Orknøyene.

Kvinnen fra Lübeck

I 1299 døde kong Erik, Margretes far. Hans bror Håkon Magnusson V etterfulgte ham som Norges konge, som ble æret som en helgen etter sin død i 1319 - men også det er en historie vi skal la ligge her.

Det var altså i den noe forvirrende perioden ved tronskiftet i Norge at denne kvinnen fra Lübeck dukket opp. Kanskje det var nettopp derfor hun innfant seg, for å utnytte den ustabile situasjonen i landet som alltid oppsto ved et maktskifte. Vi vet ikke hvordan hun gikk frem, om hun pratet med tilfeldige mennesker på byens vertshus eller om hun banket på porten til slottsgården, men i alle fall ble det snart kjent at kvinnen hevdet at hun var den rette prinsesse Margrete. Hennes historie var utrolig, og opplagt usann - men likevel trodde mange på det hun fortalte, nemlig at Ingebjørg Erlingdatter som hadde fulgt henne på reisen til England i 1290 sammen med ektemannen Tore Håkonsson hadde sammensverget seg med andre i reisefølget og solgt henne til fremmede, som et ledd i et ondsinnet politisk maktspill. Den døde piken som ble sendt til Bergen og gravlagt der hadde vært en annen.

Da nyheten om farens død hadde nådd henne i hennes nåværende hjemland hadde hun forlatt Tyskland og reist til Norge sammen med sin mann for å kreve sin rett.

Det var mye ved kvinnen som virket overbevisende på mange. Hun snakket godt norsk, og var i stand til å nevne detaljer, steder og personer som en utenforstående, langt mindre en utenlandsk kvinne, kunne ha kjennskap til. På den annen side var kvinnen som utga seg for å være prinsesse Margrete gråhåret og fortalte selv at hun var førti år, mens den virkelige Margrete på dette tidspunktet ville ha vært atten år gammel om hun hadde levd. Kvinnen, som i folkediktningen for all ettertid skulle få tilnavnet "Den falske Margrete", men også helgenstatus i folketroen, ble øyeblikkelig arrestert, og sammen med sin mann ble hun kastet i fangehullet.

Det tok tid før kong Håkon innfant seg i Bergen, ikke før året etter. I løpet av vinteren og våren ble den falske Margrete avhørt en rekke ganger. Hun holdt hele tiden hardnakket fast på sin historie.

Hvem kan hun ha vært? Det kan man saktens spekulere på, men et sikkert svar finnes ikke - bare en rekke teorier og spekulasjoner. Det er blitt kastet frem en tanke om at fiender av den norske kronen sto bak og hadde sendt henne til Norge for å skape forvirring og gjøre riket ustabilt, ved å skape tvil om Håkons legitimitet som tronfølger. Hun kan ha blitt nøye instruert i rollen hun skulle spille. En annen og mindre konspiratorisk teori er at hun rett og slett hadde personlig kjennskap til noen som hadde kunnet fortelle i detalj om hvordan den syv år gamle prinsesse Margrete døde. Norsk kunne hun utmerket godt ha lært seg utenfor landets grenser, f. eks. på Orknøyene som var norsk område. Det merkelige er hennes inngående lokalkunnskap og kjennskap til navngitte personer.

Historien om kvinnen fra Lübeck som påsto at hun var kongsdatteren Margrete som hadde dødd på Orknøyene for ti år siden vakte en kolossal oppsikt. Til og med på Island ble den underlige tildragelsen notert i de årlige annaler: "1301. Brend kona ur þyðversku a Norðnesi su er sagðiz dottir Eiriks (konungs) oc hals haugvinn bondi hennar." (Det kom en kvinne fra Tyskland som sa at hun var kong Eriks datter og ble brent på bålet på Nordnes, mens hennes mann ble halshugget...)

Å bli dømt til døden på bålet var høyst uvanlig på det tidspunktet. Det var såvidt man vet første gang at denne straffemetoden ble benyttet i Norge. Før henrettelsen var hun blitt avhørt av kong Håkon selv, og det ble også arangert en rettsprosess etter gjeldende regler.

En stor folkemengde hadde samlet seg på byens rettersted ute på Nordnes, som skulle forbli det faste rettersted helt frem til 1800-tallet. Det var en makaber forestilling som var iscenesatt, og stemningen ble ikke mindre dyster av at veldig mange mennesker trodde at hun var uskyldig dømt. Den falske Margrete ble sett på som en martyr som led døden for alt som var rett og sant. Det var ikke bare en utbredt oppfatning blant almuen, men også flere av byens prester var overbevist om at det var den rette prinsesse Margrete, Norges og Skottlands arving, som nå ble henrettet på det skjendigste vis.

Selv da hun ble bundet fast til pålen og flammene slikket opp om henne skal kvinnen ha skreket at hun var uskyldig.

Så kom det ikke lenger en lyd fra henne. Kvinnens legeme sto i flammer, og hvilke hemmeligheter hun enn måtte ha tok hun med seg i døden.

Dyrket som helgen

Etter kvinnens død begynte folk å valfarte til Nordnes. Til slutt, i 1320, la biskopen i Bergen ned et regelrett forbud mot denne valfartingen.

Men det hindret ikke at den falske Margrete ble dyrket som en helgen, til tross for biskopens forbud. Det ble til og med reist et lite trekapell til hennes ære sytti år etter hennes død, omtrent der man finner Akvariet i dag. Fra fjern og nær strømmet pilegrimer til kapellet, som ble kalt "St. Margrete-kirken". Kjente familier i Bergen ga testamentariske gaver til kirken, så sent som frem til 1515. Troen på Margretes hellighet må ha holdt seg frem til reformasjonen, og ble sannsynligvis ikke borte da heller.

Dyrkingen av Margrete vitner om en religiøs trang som gikk utenom kirkens fastsatte rammer. Folk flest må ha kjent sympati med en kvinne de oppfattet som utstøtt og forfulgt. For folk som selv hadde det vondt og vanskelig i hverdagen var det ikke vanskelig å identifisere seg med hennes skjebne.

Den falske Margrete levde sterkt i folkefantasien. På 1800-tallet ble det nedtegnet bruddstykker av en folkevise om henne på Færøyene. Også presten og kronikøren Absalon Pedersson Beyer som virket på 1500-tallet nevner en slik vise. Og det var litt av en historie som ble fortalt i visen, om den stakkars vesle prinsessen som var blitt sendt av sin far med et skip til et ukjent land, hvor den onde fru Ingeborg og hennes mann hadde tatt henne med tvang og bortført piken til "Blåmannaland", Afrika, og solgt henne der til en grusom fyrste "for tredve tønner gull". Til hennes stakkars far kong Erik i Bergen hadde de så vist frem liket av en fremmed pike og hevdet at det var hans datter Margrete. Og da Margrete mange år senere, etter sin fars død, omsider hadde klart å komme hjem igjen til Bergen ville ingen tro henne, i stedet kastet de den ulykkelige prinsessen i fangehullet og brant henne på bålet.

Det er slike historier det blir folkeviser av!

Audun Hestakorn

Et merkelig sidestykke til denne Margrete-dyrkelsen skjedde hundre år senere. I 1402 ble en mann brent ved Falsterbo i Skåne for å ha utgitt seg for den avdøde kong Olav Håkonsson fra 1387. Også denne grove bedrageren, også han en tysker, vant sympati fra uforstandige mennesker. "Noen dansker samlet knoklene som var å finne i asken, og bevarte dem som store helligdommer", ja det oppsto i den hanseatiske verden en overtro om at en samtidig nedgang i sildefisket i Øresund var Guds straff for kong Olavs skammelige død.

Den falske Margretes skjebne koples i folkevisene sammen med lendmannen Audun Hugleiksson, eller "Audun Hestakorn" som han kalles ("Eyðun Hestakorn" i den færøyske folkeviseteksten), som ble henrettet på Nordnes året etter at kvinnen fra Lübeck var blitt brent på bålet. Selv om de to i virkeligheten ikke hadde noe som helst med hverandre å gjøre, opptrer de gjerne som et "par" i folkefantasien, fordi også Auduns skjebne appellerte sterkt til folks hang til omdiktning av virkeligheten.

Audun, som var en stormann fra Jølster, ble en en betydelig politisk aktør i Norges styringselite i de siste tre tiårene av 1200-tallet. Han er antatt å være den ledende arkitekten bak den ambisiøse utenriks- og finanspolitikken som ble ført under kong Eirik Magnussons regjeringstid, og forsåvidt også som medvirkende under forhandlingene som førte til at Eriks syv år gamle datter Margrete skulle sendes til England for å giftes bort til landets to år gamle kronprins, Edvard II.

Men da tronen skiftet hender i 1299 etter Eirik Magnussons død, og hans bror Håkon 5. overtok, ble Audun anklaget for forræderi og henrettet ved henging på Nordnes i 1302. Grunnen til dommen er uklar, og er nok også den viktigste forutsetningen for at han kom til å leve så sterkt i den folkelige fantasien. At Audun ble hengt, som ble ansett som en skammelig straff for alvorlige forbrytelser som grovt tyveri, og også fikk alle sin eiendommer og hele sin formue konfiskert, sier kanskje noe om at han kan ha blitt dømt for økonomiske misligheter i forbindelse med hans utstrakte virksomhet på kronens vegne, men det hele forblir uklart.

Folketradisjonen har skapt en helt av den falske Margrete, som i følge loven sannsynligvis fortjente den skjebnen hun møtte, mens Audun, som blir positivt beskrevet i historiske kilder, fremstilles som en skurk i visene uten å få sympati. Han skildres som en forræder og morder for å ha drept Margretes nyfødte barn. Folkevisene om Audun og Margrete har trolig påvirket hvordan hans ettermæle ble formet, spesielt for de nærmeste generasjonene, og temaene som ble utforsket i visene kan gjenfinnes i andre versjoner. Det er antatt at påstanden om Auduns voldtekt av dronningen fra Skottland, som Absalon Pederssøn Beyer nevner, kan være oppspinn. Det var en ekteskapskontrakt for hertug Håkon som Audun forhandlet om i Frankrike, men ekteskapet ble aldri inngått.

I august 2002 ble "Spelet om Audun Hugleiksson" første gang fremført i Bensentunet på Ålhus i Jølster, basert på et manus av Edvard Hoem. Siden da er spillet blitt satt opp hvert annet år. Den falske Margrete er derimot nærmest glemt, henvist til en mørk krok i historiens "skrekk-kabinett".

Litteratur

  • Karsten Alnæs: Prinsessen som ble folkehelgen og . Historien om Norge b. I. Gyldendal, 1996.
  • Ludvig Daae: Norges Helgener. Christiania, 1879.
  • A.C. Evensen: Lesibók. Føroyska Bókmentafelagið, 1911.
  • Per Einar Odden: Den falske Margrete i Bergen. Kompilasjon ved p. Per Einar Odden. Katolsk.no
  • Tore Skeie: Jomfruen fra Norge. Spartacus, 2013.
  • Gustav Storm: Færøiske studier. Kristiania, 1883.

torsdag 6. august 2026

Skogen som mytisk arena



Sørskandinavisk skogsrå (også kalt skogfrue, skogjomfru, skogsnymfe og skogtippa) med hul rygg sett i granskog. Skogsrået er her sett bakfra og ser ut som en naken kvinne med langt rødblondt eller gyllenblondt hår. Man kan identifisere henne som et skogsrå fordi ryggen hennes ligner en morken, hul trestamme. Dette utseendet på skogsrået forekommer hovedsakelig i Götaland i Sør-Sverige. (Tegning og bildebehandling av Gunnar Creutz, 2013. Commons.)

I dypet av den gamle skogen, der sollyset sildrer gjennom løvtaket og danser på den mosegrodde bakken, eller i granskogens dunkle verden med sitt teppe av barnåler, mellom trær som har stått støtt i tiår, ja, i århundrer, får man lett følelsen av en forbindelse til noe større, en opplevelse av å være en del av et større kretsløp. Man kan fornemme mye av denne samme eksistensielle følelsen ute på havet eller på høyfjellet, men sjelden i så stor grad som i skogen.

I dag er Norden i ferd med å bli kraftig avskoget. Omlegging til beite og nydyrking, utbygging og industri krever stadig mer plass. Ifølge Landbruksdirektoratet forsvinner det i Norge om lag 60 000 dekar skog hvert år på grunn av avskoging. Dette tilsvarer 60 kvadratkilometer, eller 8400 fotballbaner. Danmark har en relativt lav skogdekning sammenlignet med Norge og andre nordiske land. Omtrent 10-11 % av Danmarks landareal er dekket av skog.

Men ennå er ikke all skog borte. Det er fremdeles mulig å kjenne på den historiske kontakten med våre forfedres myter, som i sine religiøse forestillinger tenkte seg et verdenstre. For våre forfedre utfoldet skogen seg i flere dimensjoner, både som symbol og som et levende vesen med sin egen rytme og puls. Trærne var som voktere av tid og rom.

I skogens dyp kom menneskene tett på livets evige mysterier. De levde i en verden der de daglig observerte naturens syklus av fødsel, vekst og død. De så hvordan nye spirer brøt frem av den mørke jorden, hvordan insekter og småkryp skapte sine hjem i trærnes bark, og hvordan sopp og mose brøt ned gamle stammer for å gi næring til nytt liv. Det er i slike øyeblikk av stillhet og kontemplasjon at man kan ane en flik av det guddommelige. Det behøver ikke nødvendigvis å være en religiøs opplevelse, men snarere en følelse av undring og ærefrykt over naturens kompleksitet og skjønnhet. Vi kjenner oss små og ubetydelige i møte med den ufattelige kraften som styrer universet, samtidig som vi opplever en dyp forbindelse med alt som lever og puster.
 Skogen inntar en ubestridelig og særdeles viktig rolle som selve arnestedet for mytiske vesener og den mystikken som gjennomsyrer norsk folketro og mytologi. Gjennom ikke bare århundrer, men årtusener, har menneskets forhold til skogen vært preget av en dyp respekt, men også av en underliggende frykt og fascinasjon for det ukjente som skjulte seg mellom de tette trærne. Forestillinger om overnaturlige vesener som hadde sitt hjem i skogens dyp har formet både fortellinger, ritualer og hverdagsforståelse for generasjoner av våre forfedre.

Men hvorfor har nettopp skogen blitt en sentral arena for det mystiske, og ikke de store, tomme havflater eller det øde høyfjellet?

Svaret ligger trolig sammenvevd i flere faktorer. For det første representerte skogen i tidlige tider ofte det ukjente og ville. I en verden der bosetningen ofte var spredt, med øde og uveisomme strekninger til alle kanter, strakte skogene seg ut som enorme, ugjennomtrengelige områder. Den tette vegetasjonen slukte lyset og villmarkens mange lyder, fra vindens sus til trærnes rasling og dyrenes mystiske rop, og kunne lett gi næring til fantasifulle spekulasjoner om hva som skjulte seg i skogens dyp og lurte i mørket. Det var et verden som inviterte til mystikk, ettersom de store skogene lå utenfor menneskets kontroll og forståelse.

For det annet var nærheten til naturen en avgjørende faktor. I et samfunn der menneskene levde i en direkte avhengighet av skogens ressurser, enten det handlet om ved til koking og oppvarming, materialer til husbygging, eller jakt på hjort og villsvin og sanking av mat, urter, bær og nøtter, oppsto det en direkte og intim kobling mellom mennesket og skogen. Denne nærheten skapte et behov for å forklare det uforklarlige, enten det gjaldt de gode eller skremmende sidene ved skogens vesen. Mytiske skapninger ble dermed en måte å personifiserer naturens krefter på, som kunne gi en forklaring på både overflod og mangel.

Skogen fungerte dessuten ofte som et grenseland. Den markerte et skille mellom den trygge og kjente, kultiverte menneskeverdenen, med sine gårder og samfunn, skikk og bruk, og den ville, utemmede naturen der ukjente, skremmende krefter rådet. Dette grenselandet var et område der menneskeverdenens regler ikke nødvendigvis gjaldt, og hvor møter med det overnaturlige virket mer sannsynlig. Overgangen fra det kjente til det ukjente i skogens dyp skapte en spenning og en forventning om det mystiske.

Mangfoldet av mytiske vesener knyttet til skogen understreker dens betydning som en arena for det overnaturlige. Huldra, for eksempel, med sin forførende skjønnhet og potensielt farlige natur, representerte skogens lokkende, men også lunefulle side. De ofte klønete og brutale trollene personifiserte de utfordringene og farene som kunne lure i det ville terrenget. De underjordiske tussene, som levde i nærheten av menneskelig bebyggelse, representerte en annen type kraft, som var knyttet til skogen og det skjulte. Selv nissen, primært knyttet til gården, kunne ha tilhold i skogkanten og dermed binde skogen til menneskelig aktivitet. Skogsrået, som hersket over skogen og dyrene, inkarnerte selve skogens ånd og understreket viktigheten av å respektere og overholde naturens egne lover.

Troen på disse vesenene skapte naturlig nok en aura av mystikk rundt skogen. Ferdsel i skogen var ikke bare en praktisk nøvendighet, men også en mulig farefull ferd inn i et område befolket av utemmede, skremmende krefter. Dette resulerte i et sett med uskrevne regler og sikkerhetsforanstaltninger. Man skulle gå stille, ikke forstyrre, og vise respekt for omgivelsene for å unngå å vekke de mytiske beboernes vrede. Tanken om at man kunne bli ledet vill av skogsået eller lokket av huldra bidro til å opprettholde denne ærefrykten.

Selv om man i det moderne samfunnet har distansert seg fra den direkte troen på disse vesenene, lever likevel mange av de gamle mytene og forestillingene videre i vår folklore og kulturelle arv. Skogen har beholdt noe av sin mystiske klangbunn, og fremstår fortsatt som et sted som kan vekke vår fantasi og undring, og setter oss i kontakt med ur-mennesket i oss, på samme måte som vårt inngrodde ubehag for det stummende nattemørket. Skogen forblir dermed, både i historien og vår kollektive bevissthet, en viktig arena for det mystiske - et sted der naturens egen kraft møter menneskets evne til å skape fortellinger og å finne mening i det ukjente.

Himmlers interesse for norsk folkemusikk


Ola Brenno fra Valdres spiller langeleik for Heinrich Himmler på Norsk Folkemuseum i 1941. I midten sitter Fritz Volberg, Himmlers guide under besøket. Bundesarchiv. Commons.

På vegne av tyske myndigheter ble det foretatt flere ekspedisjoner til de mest avsidesliggende bygder og dalstrøk for å gjøre opptak av den rene, ubesmittede norske folkemusikken på 1930-tallet. Dette var en del av et større prosjekt, som handlet om å bygge en direkte forbindelse til norrøn tid gjennom alle kulturuttrykk - fra arkeologi til vikingtidshistorie, mytologi og raserenhet.

I januar 1941 landet et fly med Heinrich Himmler, en av de mektigste mennene i Det tredje rike, øverste sjef for SS og en av de sentrale figurer i organiseringen av holocaust og også øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av "undermennesker", på Fornebu. Det var den første av to reiser til Norge denne våren. Himmler må ha prioritert disse "studieturene" veldig høyt, for bortsett fra to korte inspeksjonsreiser til det okkuperte Polen og Balkan-fronten, er Norgesbesøkene Himmlers eneste utenlandsreiser dette halvåret. Til sammen tilbrakte han 21 dager i landet.

Himmler besøkte blant annet Folkemuseet på Bygdøy, Maihaugen i Lillehammer og Nidarosdomen, foruten en reise opp i Gudbrandsdalen for å besøke den gamle kongsgården Tofte på Dovre. Høydepunktet var besøket i Vikingskipsmuseet på Bygdøy, med tilstelning i museets restaurant der det ble fremført folkedanser, folkeviser og opplesning fra gamle sagaer for Himmler.

Deretter gikk turen til Norsk folkemuseum, hvor det var arrangert en privat konsert med langeleikspilleren Ola Brenno. Himmler hadde lenge ment at man i den nordiske folkemusikken kunne høre den germanske rasens "urstemme", en ren og uplettet arv fra norrøn tid.

Ola Benno spilte mye i radio før krigen, og måtte tåle mye skyts fra Oslo-borgere som ikke forsto spillestilen eller instrumentet. Han ble også parodiert, blant annet av Alfred Maurstad. Men Brenno ble respektert for arbeidet sitt, og fikk med tiden statsstipend for å kunne formidle kunnskapen sin. Når han var på ferd, undersøkte han ofte om kirkeklokkene hang rett i de kirkene han kom til, og arbeidet for at de skulle klinge så godt og rent som mulig.

Seansen med Brenno ble fotografert til bruk i tysk propaganda. Brenno forsvarte seg etterpå spakt med at Himmler "hadde virka så interessert".

Og interessert, det var den mektige mannen ganske sikkert. I 1936-1938 hadde den norske musikeren og etnografen Christian Leden (1882-1957) reist rundt omkring i landet for å samle inn folkemusikk. Tidligere hadde Leden fulgt med en dansk ekspedisjon til Grønland for å studere og gjøre opptak av inuittenes folkemusikk. På denne tiden var nemlig Leden involvert i en rekke nazistiske organisasjoner, blant annet SS’ forskningsinstitusjon "Ahnenerbe", som i ettertid assosieres med både produksjon av raseideologisk pseudohistorie og grusomme eksperimenter på fanger i de tyske utryddelsesleirene under den andre verdenskrig. I dokumenter om Leden i "Ahnenerbe"´s samlinger på Bundesarchiv i Berlin kommer det tydelig frem at disse musikkinnsamlingene ble utført på vegne av organisasjonen "SS-Ahnenerbe", Heinrich Himmlers forskningsstiftelse.

Himmlers interesse for den norske folkemusikken som en del av den urnordiske germanske arv, tett forbundet med den norske norrøne nasjonalarv, finner vi gjenspeilet i Nasjonal Samlings kultursyn og politikk på dette området. Som for Wagner hadde det med den rene, uplettede germansk-nordiske kulturarv å gjøre. Den norske kulturen, med sine norrøne røtter, hadde kun overlevd i bondesamfunnet, mente man, uten å bli utvannet av utenlandsk innflytelse. Her fant man altså den rendyrkede folkemusikken, med ubrutte røtter tilbake til norrøn tid. Derfor prioriterte Himmler disse Norgesreisene så høyt. Det var nemlig her, med norsk folkekultur, vikingtid og norrøn mytologi som et fast fundament, at nasjonen skulle bygges videre. Her fant man det sanne grunnlag for germansk kultur. Dermed ble den norske folkemusikken også så viktig for Nasjonal Samling.