Søk i denne bloggen

Populære innlegg

Bloggarkiv

mandag 31. august 2026

Fra trestammer til menneskehet



"Odin, Lodur og Hønir skabe Ask og Embla." Illustrasjon av Lorenz Frølich i Den ældre Eddas Gudesange, utg. 1895.

I den fjerne urtid, lenge før menneskeføtter tråkket stier i skogene, var jorden hjemsted for gudene og deres følge. Germanernes rike var en verden av dype, endeløse skoger, hvor sollyset knapt fant veien ned gjennom det tette løvtaket. Ingen staselige bygninger eller tårn reiste seg mot himmelen, det fantes ingen myldrende byer som i det fjerne romerriket. Germanerne bodde spredt, i små landsbyer eller klynger av beskjedne gårdshus på rydninger i dypet av de veldige skogene. Her pulserte livet i takt med naturen, og gudene ble æret i hellige lunder. Også til landene i Norden, til Jylland og det norske Vestlandet og øst til Uppsala, hadde deres tro og skikker spredt seg, sammen med utvandrende stammefolk, hit brakte de jordgudinnen Nerthus som ble æret og bejublet hvor enn hennes vogn kom, trukket av hunnokser.


I skyggen av denne gamle verden sprang det norrøne kosmos frem. De mektige æsene hersket over et rike som de delte med en brokete skare av vesener. Her fantes flittige dverger som smidde underjordiske skatter, formidable jotner med sin rå kraft, gåtefulle alver som svevde i grenseskillet mellom lys og mørke, sammen med en håndfull fryktinngytende uhyrer - avkom av den lunefulle Loke og jotnekvinnen Angrboða. Men det var én mangel i dette frådende og sydende kosmos: mennesket fantes ennå ikke. Ingen var der til å ofre til gudene. Ingen til å synge deres pris eller ære deres navn. 

Men så en dag, da den allvise Odin, den stillferdige Høne og den mystiske Lodur vandret lans en øde strand, fant de to livløse trestammer som var skylt opp av havet, tilsynelatende ganske tilfeldig. Den ene trestammen var av den sterke asken, det treet som skulle bære det uendelige verdensaltet, og ble derfor kalt "Ask", den andre stammen fikk navnet "Embla" - treets art forblir et mysterium, selv om noen knytter det til den smidige almen. Gudene, med sin skapende kraft, besluttet å gi disse formløse emnene liv og forvandlet dem til de første menneskene som skulle befolke Midgard. 

Med guddommelig omsorg ga de disse livløse treformene essensen av liv. Odin, den åndelige fader, blåste sin ånde inn i dem og ga dem livspusten som skulle skille dem fra resten av skaperverket. Høne, med sin gåtefulle styrke, ga dem livskraften, evnen til å vokse, bevege seg og trives i verden. Og Lodur, den dunkle skikkelsen som bare blir nevnt et par andre steder i den norrøne mytologien, ga dem blodet som skulle strømme gjennom deres årer, og hudfargen som skulle dekke deres treaktige overflate. 

Lodur forblir en gåte i den norrøne mytologien. Hans identitet er uklar, og navnet nevnes knapt andre steder enn i denne fortellingen om verdens skapelse. Noen har spekulert på om Lodur kanskje er et annet navn for den foretaksomme Loke, hovedsaklig på grunn av navnelikheten[3]. Høne, på sin side, er mest kjent for sin rolle som gissel som ble utvekslet med vanene under den tidligste konflikten mellom æser og vaner; utover det er hans bidrag til den norrøne mytologien relativt sparsom, på samme vis som Lodur.

Det kan virke underlig at to såpass mindre fremtredende guder skulle spille en avgjørende rolle i menneskets skapelse. Kanskje har de tilhørt en eldre generasjon av guddommelige vesener, hvis karaktertrekk og historier hadde begynt å falme i minnet etter hvert som tiden gikk, på samme måte som de eldre greske gudene ble overskygget av de olympiske. De norrøne mytene har uansett ikke et sterkt fokus på menneskene i seg selv. De dukker sjelden opp i gudenes vei, bortsett fra når den sterke Tor tar seg tjenere blant dem, eller når den enøyde Odin rekrutterer de tapreste krigerne til sin mektige hall, Valhall.

Likevel viser Odin seg fra tid til annen i menneskenes verden, ofte i forkledning, for å gi råd, komme med advarsler eller for å manipulere hendelsene i sin favør. Hans reiser blant menneskene, slik de fortelles om i de visdomsrike strofene i Håvamål, avslører en gud som ustanselig søker kunnskap og som ikke nøler med å sette menneskelig moral på prøve. Hans mange forkledninger og hans til tider lurendreierske oppførsel kan for et kristent øye kanskje minne om tolkninger av ham som en slags frister, en som sår tvil og utfordrer etablerte sannheter.

Men hvorom allting er, slik begynte menneskets æra i den norrøne verden, ikke som et storslått mirakel, men som en kjærlig handling fra gudene overfor to livløse trestammer. Fra en ask og et mystisk tre sprang den menneskelige slekt frem, plassert i en verden dominert av mektige guder og underlige vesener. Og selv om menneskene sjelden stod i sentrum av de store mytiske dramaene, var deres tilstedeværelse likevel et nytt kapittel i den evige fortellingen om skapelse og skjebne i skyggen av Yggdrasils mektige røtter.

Erindringen om menneskets opprinnelse, slik den kommer til uttrykk i fortellingen om Ask og Embla, synes å ha etablert dype røtter i den norrøne kulturens selvforståelse. Denne grunnleggende forestillingen om at menneskeheten ble formet av trær, ikke som en guddommelig skapelse ex nihilo, men som en kjærlig transformasjon av livløs natur, har etterlatt et tydelig avtrykk i språket, spesielt i den intrikate språkkunsten som kommer til uttrykk i skaldediktingen. Gjennom bruken av kjenninger, poetiske omskrivninger som krever innsikt i mytologi og bildebruk, fremstår denne metaforiske koblingen mellom menneske og tre som en vedvarende og meningsfull tråd.

Det er særlig i beskrivelsen av menn at denne arven fra trærne kommer til syne. Kjenninger som "våpentre" og "slagtre" blir vanlige betegnelser for krigere og helter. Disse omskrivningene er ikke tilfeldige; de antyder en iboende styrke, en rotfestethet i kampens hete, og kanskje også en potensiell fare, lik et tre som kan felle en gren eller bli brukt som et våpen. Valkyrien Sigrdrifas tiltale til helten Sigurd i strofe 5 av Sigrdrífumál som "slagets epletre" (apal) er spesielt talende[4] Koblingen til epletreet finner vi igjen i myten om det magiske eplet som var avgjørende for unnfangelsen av en av Sigurds forfedre[5], og skaper dermed en subtil, men kraftfull forbindelse mellom helten, hans slekt og den livgivende kraften som symboliseres av treet. Selv en ung prins, Helge Hundingsbane, blir omtalt som "den praktfullt fødte alm"[6], en kjenning som fremhever hans adelige herkomst og potensielle vekst og styrke, akkurat som et ungt almetre spirer og strekker seg mot himmelen.

Også kvinner finner sin poetiske representasjon i treets metaforiske rike. Selv om kjenningene kan variere, fra "trær" i sin enkleste form til mer komplekse uttrykk som "gullstøtter" og "drikkestolper", antyder de ulike aspekter ved kvinnens rolle i samfunnet. "Gullstøtter" kan referere til deres verdi og betydning for familien, mens "drikkestolper" knytter seg til deres rolle som vertinner og deres bidrag til gjestfriheten, en sentral verdi i norrøn kultur. De mer intrikate kvinnekjenningene i skaldediktningen, som "havets ilds fremste bjørk" (hvor "havets ild" er en kjenning for gull), kombinerer flere lag av metaforer for å skape et rikt og ofte gåtefullt poetisk uttrykk. Bjørken, med sin lyse bark og elegante fremtoning, blir her assosiert med gull, og fremhever kvinnens skjønnhet og verdi. Tilsvarende blir skjoldmøyen Brynhildr kalt "halsring-tre", en kjenning som knytter hennes styrke og status (implisert i rollen som skjoldmøy) til et verdifullt smykke, igjen gjennom treets billedlige kraft[7].

I heltediktene ser vi hvordan denne metaforiske forståelsen også brukes for å uttrykke dype følelser og personlige tragedier. Gudrun, Sigurds hustru, bruker tre-metaforen på en kreativ og hjerteskjærende måte for å beskrive sin elendighet etter ektemannens brutale mord. Hennes utsagn:

"Jeg er så liten som et blad
blant piletrærne
nå som min fyrste er død"

er en kraftfull og visuell fremstilling av hennes sårbarhet og tap. Piletreet, ofte forbundet med sorg og dirring i vinden, understreker hennes følelse av litenhet og mangel på beskyttelse etter tapet av sin mektige ektemann. Senere i hennes liv, preget av ytterligere tap av slektninger, kommer denne metaforiske tenkemåten trolig til uttrykk igjen i hennes klager, selv om det spesifikke sitatet mangler i utdraget.

I Hamdesord (Hamþesmǫ́l) gir helten Hamdir, mest kjent for sin deltagelse i hevnen for sin halvsøster Svanhild, uttrykk for sin sorg og elendighet i form av tre-metaforer:

Stedt énsom er jeg
som asp i skogsnar,
fattig paa frænder
som fure paa kvister,
for trøst saa tyndet
som træ for blade,
der den kvisterske
kommer paa dag varm.

Samlet sett vitner bruken av tre-metaforer i norrøn poesi om en dyp og vedvarende forbindelse mellom menneskeheten og naturen, spesielt trærne. Det er ikke bare en litterær konvensjon, men snarere en refleks av en grunnleggende mytologisk forståelse av menneskets opprinnelse. Gjennom kjenningene blir menn og kvinner ikke bare beskrevet, men også subtilt plassert i en kosmisk sammenheng, der de bærer med seg ekkoet av sin opprinnelse fra ask og et mystisk tre. Denne metaforiske arven beriker språket, skaper poetisk dybde og minner oss om den intrikate veven av myter, språk og kulturell forståelse som preget den norrøne verden. 

Menneskene glemte sannelig aldri at de en gang var trær, og den norrøne og germanske poesien bærer dette minnet videre i sine billedrike og tankevekkende uttrykk. Selv om trær er rotfaste, representerer deres robusthet, utvikling, livsforløp og evne til å tåle prøvelser idealer som menneskene kunne identifisere seg med. Ideen om at menneskene stammer fra verdenstreet Yggdrasil understreker et dyptgående forhold mellom menneskeheten og naturen. Dette mektige treet, som alt annet, er underlagt tidens gang, men det gir likevel ly og vern til både guder og mennesker. Menneskene, som også omtales som "trær", kan derimot oppleve å miste sine nærmeste – sine "grener" – og til slutt selv forgå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar