Søk i denne bloggen

Populære innlegg

Bloggarkiv

fredag 28. august 2026

Fridtjof den frøkne i gigantformat

 

Den totalt 22 meter høye Fridtjof-statuen på Vangsnes ble reist av den tyske keiser Wilhelm II i 1913. Statuen ble formet av Max Unger (1854–1918). Foto: Knut Rage, 2026.

Kort vei fra fergekaien på Vangsnes i Vik kommune i Sogn, hvor man kan reise videre med fergen over Sognefjorden til Balestrand og Leikanger, kan man spasere opp til en park av en ganske spesiell karakter, som er anlagt rundt et av de vanvittigste utslag av 1800-talllets vikingromantikk, riktignok fra 1912: en tolv meter høy statue av Fridtjof den frøkne plassert på en ti og en halv meter høy sokkel - statuen er altså mer enn 22 meter høy! Det er faktisk Norges høyeste statue. Og dette gedigne monumentet er altså ikke reist i hverken Bergen eller Oslo, men i en liten bygd i Sogn. Historien blir ikke mindre fantastisk av at statuen ble bestilt og bekostet av selveste keiser Wilhelm II.

Sokkelens bakside bærer den følgende tyskspråklige inskripsjon:

DIESES DENKMAL WURDE GESCHAFFEN
VOM BILDHAUER MAX UNGER ZU STEGLITZ-
-BERLIN, IN DER ZEIT VON 1910–1912.
DEN BRONCEGUSS FÜHRTE DIE
AKTIEN-GESELLSCHAFT GLADENBECK
IN BERLIN-FRIEDRICHSHAGEN
IN 8 MONATEN AUS.
DEN SOCKEL BAUTE INGENIEUR HERTZBERG
IN BERGEN.
DIE FIGUR HAT EINE HÖHE VON 12 METERN.
DER SOCKEL IST 10½ METERN HOCH.

Men aller først, hvem var egentlig Fridtjof den frøkne?

Fridtjofs saga er en islandsk fornaldarsaga fra 1300-tallet som forteller om Fridtjov den frøkne (dvs. den dristige, uredde). Sannsynligvis ville Fridtjof forblitt en obskur figur om det ikke hadde vært for den svenske dikteren Esaias Tegnér, som i 1825 publiserte sin diktsyklus Frithiofs saga, som ble en braksuksess. Handlingen er delt i tre avdelinger, to i Sogn og en bolk lagt til Ringerike, pluss to utenlandsreiser. Sagaen handler om Fridtjof, som er sønn av en herse i Sogn. Han og kongedatteren Ingebjørg elsker hverandre, men hennes brødre får henne gift med kong Ring. Fridtjof kommer til kongen, blir hans rådgiver, og blir etter hans død gift med Ingebjørg, og blir konge.

Fridtjofs saga finnes i flere håndskrifter, og det er to versjoner av fortellingen. Esaias Tegnérs gjenfortelling i diktsyklusen Frithiofs saga bidro til sagaens berømmelse i nyere tid. Sagaen ble oversatt til nynorsk av Ivar Aasen i 1858 og var en av de første bøkene på nynorsk. Alexander Bugge ga ut en riksmålsoversettelse i 1901. I 2011 ble det publisert en ny oversettelse av sagaen av Edvard Eikill. Sagaen har også dannet grunnlag for dramatiseringen Fridtjovspelet – fiend og elskar av Rolf Losnegård, som hadde premiere i 2008 på Vangsnes. I 2013 kom Soga om Fridtjov den Frøkne, oversatt fra norrønt av den senere Nobelpris-vinner Jon Fosse.

Og dernest, hvorfor reiste keiser Wilhelm II denne gigantiske statuen?

Kort og godt fordi keiseren var fullstendig oppslukt av Norge, og da i særdeleshet landets norrøne fortid. I tillegg hørte sagaen om Fridtjof den frøkne til hans yndlingslitteratur. Hver kveld ble det lest fra fortellingen ombord på Seiner Majestät Yacht Hohenzollern. Keiseren skal ha elsket disse reisene til de vestlandske fjorder, Nordlandfahrt  som det ble kalt, og skal visstnok totalt sett ha tilbrakt hele fire år ombord i det prangende luksusskipet. Så å si hver sommer fra 1889 til 1914 besøke keiser Wilhelm II de vestlandske fjordene med Hohenzollern, med en fryktinngytende eskorte av krigsskip. Med seg hadde han dessuten et omfattende hoff.

Ferden gikk stort sett til Hordaland og Sogn. I Hordaland besøkte han gjerne Maurangerfjorden, hvor det som en kuriositet kan bemerkes at filmen The Vikings med Janet Leigh, Tony Curtis og Kirk Douglas ble spilt inn i 1957, som vil bli omtalt senere. Keiserens begeistring og hyppige besøk i området gjorde både Odda og Mauranger til et populært reisemål for tyske turister. Det kunne komme to-tre skipsanløp hver eneste dag i sommersesongen, og på begynnelsen av 1900-tallet skal det ha vært 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Derimot stemmer det ikke at keiser Wilhelm gikk til fots de tre kilometerne inn til Bondhusbreen ved Maurangerfjorden, selv om veien har fått navnet Keiserstien, det var nok helst et knep for å lokke turister dit.

Også Gudvangen og Flåm hørte til keiserens favorittsteder. Som nok en kuriositet kan nevnes at det i dag er bygget opp en vikingby i Gudvangen, myntet på turister, hvor man forsøker å formidle vikingtidshistorien på en så autentisk måte som mulig - keiseren ville utvilsomt ha elsket det!

Etter hvert ble Balestrand, hvor kong Bele skulle ha hatt sin kongsgård i følge Fridtjofs saga, keiserens foretrukne oppholdssted, fra 1910 og frem til hans siste tur i 1914, da første verdenskrig brøt ut.


Sommerne i Balestrand må ha stått i en egen glans, ikke bare for keiseren, men for så mange som befant seg i hans nærhet. Keiseren var en god venn av den nasjonalromantiske kunstmaleren Hans Dahl, som tilbrakte sommerhalvåret i Balestrand. I turistsesongen pulserte stedet med liv og aktiviteter. Hagefester ble arrangert, og kondisjonerte mennesker spaserte langs bygdeveiene. Keiseren hadde et orkester ombord på skipet, hvor det ble avholdt konserter og dansetilstelninger.

Det ble også arrangert svømmeoppvisninger, inkludert konkurranser mellom tyske svømmere og svømmere fra Bergen Svømmeklubb, og stafettløp, og skipene på fjorden ble vakkert opplyst om kveldene med orientalske lamper. Fyrverkeri spraket på himmelen, og stemningen var høy.

Det var i disse årene keiser Wilhelm bestilte kjempestatuen av Fridtjof den frøkne som skulle reises på Vangsnes, samt en statue av kong Bele som skulle få plass på Balestrand. Billedhuggeren Max Unger (1854-1918) fikk det ærefulle oppdraget å lage Fridtjof-statuen. Han hadde tidligere utført store oppdrag, som statuer av keiser Vilhelm I og Bismarck. Fridtjof-statuen på 

Vangsnes hører hjemme blant hans aller fremste verker.

Max Unger brukte to år på oppdraget. I 1912 ble den enorme statuen fraktet fra Tyskland til Sogn på en tømmerflåte. I løpet av våren og sommeren 1913 pågikk arbeidet med å montere sokkelen og selve statuen, samtidig som det ble anlagt en omkringliggende park. Rundt parken ble det oppført et smijernsgjerde som strakte seg over 140 meter. For å reise statuen måte det bygges et stort og omfangsrikt stillas.

Avdukingen av statuen fant sted 31. juli 1913 i nærvær av kong Haakon, tidligere statsminister Christian Michelsen og den tyske keiseren. Hendelsen ble feiret som en folkefest med et anslått antall tilskuere på mellom 5000 og 10 000 mennesker - så mange folk har ikke vært samlet på Vangsnes hverken før eller siden. Ute i fjorden lå en hel flåte av tyske krigsskip og andre fartøyer, i tillegg til en hel flåte av andre skip. De tyske krigsskipene på fjorden avfyrte en salutt, og orkesteret på Hohenzollern fremførte en kantate spesialkomponert for anledningen.

Senere på dagen ble det avholdt gallamiddag ombord på Hohenzollern, og om ettermiddagen ble det arrangert folkefester både ombord i båtene og på land i Balestrand.

Avdukingen av statuen var en nasjonal begivenhet. En rekke pressefolk fra både Norge og Tyskland, fotografer og kinematograf-optagere hadde møtt opp. Hendelsen ble grundig dokumentert for ettertiden. Politiet var til stede og plassert langs ruten, da det var bekymringer for sabotasje. Det var det nemlig god grunn til. To år tidligere hadde det kommet agenter fra en serbisk terroristorganisasjon til Norge for å myrde keiseren, men det er en annen historie som ikke skal tas med her.

Det var naturligvis keiseren selv som sto for avdukingen av kjempestatuen. Han holdt en ganske svulstig og pompøs tale om vikingtiden og det sterke blodsbåndet mellom germanske nasjoner.

For å hvile etter tungt og ansvarsfullt arbeid søker jeg hit. Jeg har nå i tyve år på mitt skip reist til Nordens land og er blitt mottatt i Norge med den gamle germanske gjestfriheten. Det var viktig for meg å vise en ytre gest av takknemlighet mot det norske folk. Gjennom de hellige sagnene fant jeg en mulighet til dette. Spesielt ble jeg grepet av sagnet om Herskeren i Balestrand, Kong Bele, Ingeborgs far, den modige helten. Dette er nå formet for oss, Kong Bele [ved gravhaugen i Balestrand], mens Fridtjof er det mesterverket professor Unger har skapt.


Kong Haakon takket for keiserens gave i atskillig mer avdempede ordelag.

Begeistringen for det norske, for vikingtiden og den norrøne fortid var stor blant folk flest på denne tiden. Men Fridtjof-statuen og keiserens gigantomani ble også gjort narr av, som i denne revyvisen skrevet av Vilhelm Dybwad, som ble fremført på Chat Noir i Oslo i 1913, om den ustanselig innpåslitne keiser Wilhelm som har fått ferdigstøpt Fridtjofstatuen i Berlin, og nå blir den fullstendig avslørt (gjengitt etter Odd Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy. Cappelen 1961):


Så har da keiser Wilhelm som han lovte ifjor
satt opp det monumentet sitt i Sognefjord.
D'er den største raritet
noen her tillands har set,
nest efter keiser Wilhelm selv i all sin majestet.
Det må da visst ha kostet ham en masse millioner,
for Fridtjof har jo antatt kolossale dimensjoner,
til glede og opplivelse
jeg gir Dem en beskrivelse
av støtten, uten spor av overdrivelse:
På Vangsnes tett ved fjorden på en høyde stár'n
og rager høyt mot himlen som et eiffeltåm,
han er kjempestor som Tor
og hans arm så lang og stor
at når han trekker sverdet kan han sperre Sognefjord.
Avisene fortalte at han var så tykk i hodet
som kuplen på Trefoldighet, og da må vi jo tro det.
I lokken av hans pannehår
er plass nok til en bondegård
med hester og med kuer og minst tusen får.

Året etter brøt første verdenskrig ut. Selv om Norge forholdt seg som en nøytral nasjon i krigføringen ble mange norske handelsskip senket av tyske ubåter. Stemningen ble så anti-tysk at det kom forslag om å rive Fridtjof-statuen og slette parken rundt. Og også senere, særlig da nazismen gjorde seg gjeldende, har det vært ganske blandede følelser for Fridtjof-monumentet på Vangsnes. Men statuen står der den dag i dag, som en av Vestlandets mest kuriøse attraksjoner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar