Detalj av Vinlandskartet. Her ser man Vinland tegnet av helt til venstre, mange ganger så stort som Grønland. Det er denne delen som har gitt kartet kartet navn.
Kartet ble først publisert i en bok som het "The Vinland map and the Tartar relation" ("Vinlandskartet og Tartarberetningen") som ble utgitt i 1965. Boken vakte straks en voldsom interesse, ikke bare i USA, men over hele verden. Til tross for at de tre forfatterne R. A. Skelton, Thomas E. Marston and George D. Painter som ga ut boken hadde jobbet med den i syv år, hadde de holdt innholdet strengt hemmelig. Ikke den minste antydning var blitt sluppet ut om hva den inneholdt av historisk sprengstoff, så dermed kom nyheten som en bombe - en atombombe som slo knock out på det meste. Vinlandskartet var nå et avgjørende bevis for at vikingene hadde oppdaget Amerika lenge før Columbus. Men etter hvert som sjokkbølgene begynte å legge seg var det enkelte som stilte spørsmål - til og med relativt høylydt - ved kartets alder. Var det nå virkelig så gammelt som det ble utgitt for å være... og, ja, var det virkelig ekte?
Hvor stammet kartet fra? Hvordan hadde de tre forfatterne av boken fått kjennskap til det, hvem hadde gitt dem det? Hvorfor hadde de holdt prosjektet så dypt hemmelig i de syv årene det skulle ha tatt å skrive boken?
Fra forfatterne kom det intet svar, ingen forklaringer. Mye av den første tvilen skrev seg nettopp fra den skepsisen som den strenge hemmeligholdelsen hadde vakt.
Etter hvert kom det frem at kartet stammet fra et ikke nærmere navngitt bibliotek i et ikke nærmere navngitt land i Europa. Her skulle det ha ligget i seksti år, men hvor kartet hadde befunnet seg før denne tid… nei, det visste ingen.
Opprinnelig kan det se ut som kartet hadde befunnet seg i et kalveskinnsinnbundet verk som inneholdt to bøker, hovedsakelig skrevet på papir og ikke på pergament, som kartet var en del av. Det dreide seg om en hittil ukjent beretning om en ferd til mongolene i 1245-1247 som ble kalt "Tartarberetningen", samt en del av et verk fra 1400-tallet som går under navnet "Speculum Historiale" (eller "Historiespeilet", på norsk). Den siste boken var blitt vekke, slik at kalveskinnsboken bare inneholdt "Tartarberetningen" og Vinlandskartet. Ekspedisjonen til Mongolia ble ledet av fransiskanermunken Carpini. Å kalle kartet som var vedlagt boken for "Vinlandskartet" er således fullstendig misvisende. Det er jo snakk om et verdenskart. Poenget med kartet var å vise den romersk-katolske kirkens utbredelse. Det er derfor Leiv Eirikssons navn blir nevnt i den latinske teksten i venstre hjørne, i egenskap av misjonær for kirken på Grønland og landområdene omkring, dvs. de store øyene vest i havet, som for eksempel Vinland, skriver Heyerdahl.
I 1957 kom både "Speculum Historiale" og "Tartarberetningen" på markedet, i samme by - Genève. Akkurat på dette tidspunktet var det ingen som kom på den tanken at disse to bøkene hadde noe med hverandre å gjøre. Den største interessen knyttet seg til "Tartarberetningen", dvs. først og fremst til Vinlandskartet. Mye tydet på at det var et veldig gammelt kart, men nøyaktig hvor gammelt? Dateringen knyttet seg til "Tartarberetningen", som ble anslått til å være fra ca. 1440 på grunn av håndskriften og vannmerkene i papiret. Om man kunne bevise at Vinlandskartet hadde vært tilknyttet "Tartarberetningen" helt fra begynnelsen ville det bety at kartet også stammet fra 1400-tallet. Men hvor sikker var egentlig denne dateringen? Etter utgivelsen i 1965 påpekte en svensk vitenskapsmann at vannmerkene slett ikke behøvde å være fra 1440, ettersom slike vannmerker var vanlige overalt i Europa både i middelalderen og senere, dvs. fra 1300-tallet og til langt ut på 1700-tallet. Dessuten ble det uttrykt tvil om håndskriften på kartet og i de to bøkene var den samme.
Allerede fra første stund raste debatten. Noen sa rett ut at det dreide seg om en ren svindel. Andre inntok den samme holdningen som den islandske historikeren Magnus Magnusson gir uttrykk for med ordene: "Man kan bare si at det fortsatt står igjen å bevise at det er ekte." Atter andre, som Heyerdahl og Ingstad, godtok (med visse forbehold) at det var ekte nok. De inntok således motsatt holdning av Magnusson, for dem gjaldt det om å få bevis for at det ikke var ekte.
Et slikt avgjørende bevis kunne være blekket. Det ble i de første årene aldri tatt kjemiske prøver for å se hvor dypt blekket hadde trukket inn i pergamentet, fordi slike prøver ville være for omfattende og kunne ødelegge kartet.
Først i 1972 bestemte Yale-universitetet seg for å gjennomføre en vitenskapelig undersøkelse av kartet. Rapporten – den såkalte McCrone-rapporten - konkluderte med at kartet inneholdt opptil 50% titanhvitt, et syntetisk fargepigment fra vår egen tid som var blitt brukt for å gi kartet den rette patina – en aldringseffekt. Det behøvde ikke å bety at hele kartet var falskt, men i 1974 gikk Yale ut og sa at Vinlandskartet kunne være en forfalskning. Ti år senere, i 1985, ble kartet undersøkt på nytt, denne gangen med mer sofistikerte måleapparater enn sist. Undersøkelsen varte i hele to år før konklusjonen kom. I rapporten mente man at den tidligere tolkningen av blekkets bestanddeler måtte revurderes – man hadde nemlig ikke funnet spor av titanhvitt denne gangen! På dette tidspunktet kom også Thor Heyerdahl inn i bildet. Ved hjelp av praktiske eksperimenter fant han – i likhet med dem som sto bak undersøkelsen i 1985 - avgjørende bevis for at McCrone-rapporten var feilaktig, og dermed falt også grunnlaget for falsknerianklagen bort.
I 1996 ble "The Vineland Map and the Tartar relation" gitt ut på nytt. I den forbindelse ble det avholdt en konferanse i New Haven. Blant deltakerne var Garmon Harbottle fra Brookhaven National Laboratory som presenterte en statistisk analyse av elementene i blekket. Han konkluderte med at Vinlands-delen av kartet faktisk har en komposisjon som skiller det fra blekket som er brukt under arbeidet med resten av kartet. Når en eventuell tilføyelse kunne ha skjedd ville Harbottle imidlertid ikke ha noen formening om. Blekket kunne stamme fra 1400-tallet like godt som fra 1900-tallet. Om Vinland var blitt føyd til på et senere tidspunkt vil ikke ha noe å si for spørsmålet om kartets ekthet, slo han fast.
Det andre punktet gjelder den latinske teksten: "Vinilanda Insula a Byarno reperta et Leipho socijs" osv., hvilket er utlagt: "Ved Guds vilje etter en lang reise fra øya Grønland og sørover mot de fjerneste deler av Vesterhavet, seilende sørover mellom isen, oppdaget følgesvennene Bjarni og Leiv Eiriksson et nytt land som var svært fruktbart, og der var til og med vinranker, og denne øya kalte de for Vinilandia…"
I teksten blir det fortalt at Bjarne (Herjolfssón) og Leiv var kompanjonger, at de i fellesskap seilte gjennom isen og oppdaget Vinland. Det stemmer ikke overens med Grønlendingesagaen, der Leiv får æren av å ha oppdaget Vinland alene. Bjarne dumpet jo nærmest over noen fremmede kyster ved en ren tilfeldighet. Helge Ingstad fremsetter imidlertid en teori om at det ville vært naturlig om Leiv tok Bjarne med seg som kjentmann på sin Vinlandsferd – ja, Ingstad går så langt som til å si at "det ville vært merkelig om ikke Leiv hadde grepet denne mulighet; med en kjentmann som Bjarni om bord ville utsiktene for en vellykket ferd være radikalt øket."
Det merkelige er imidlertid at i 1956, året før Vinlandskartet dukket opp i Genève, ga den islandske historikeren Jón Jóhannesson ut en klargjøring av forholdet mellom de to Vinlandssagaene som rehabiliterte Bjarne Herjolfssón som den egentlige oppdageren av Vinland. Dette skapte straks en voldsom interesse hos alle som studerte norrøn historie. Mange fant det mistenkelig at Bjarnes navn skulle dukke opp på et angivelig gammelt kart bare året etter.
Til det første punktet – at Grønland er for korrekt tegnet - bemerker kartspesialisten Per Lillieström at helt siden Adam av Bremen skrev sin første rapport om øyene i det store oseanet og tilføyde at "Grønland er ikke den minste av disse", har Grønland vært betraktet som en øy av den katolske kirken, for eksempel da pave Eugene i 1440 utnevnte en biskop til "øya Grønland", og da pave Nikolas V i 1448 tre ganger kaller Grønland for en øy i ett og samme dokument. I så fall må det ha eksistert ett eller flere kart over Grønland, og det ville ikke vært unaturlig om et slikt kart ble presentert på et kirkemøte hvor man diskuterte spørsmålet om katolikkene på Grønland, skriver Lillieström (se litteratur.) Dessuten, ville ikke det faktum at Grønland er tegnet som en øy være et godt bevis for at det ikke er tegnet av en svindler? Dersom en forfalsker virkelig har ønsket å få folk til å tro at kartet hans er ekte ville han ganske sikkert unngått å tegne Grønland som en øy, nettopp fordi det ville bli sett på som et bevis for at kartet var en moderne forfalskning, tilføyer han.
På den annen side, påpeker den svenske norrøn-spesialisten Lars Lönnroth, bør betrakteren legge merke til at "verden" på dette kartet er tegnet veldig symmetrisk, som en oval. Dette var en tradisjon man gjerne fulgte i middelalderen for å gjenspeile Guds skaperverk i harmoniske former. Blir det da ikke slik at øyene der oppe i nord bryter med den geografiske harmonien som preger resten av kartet? Og hvordan kan karttegneren ha prestert å lage en så perfekt gjengivelse av Grønland (og Island) når han ikke har klart å lage noe annet enn en uformelig klump ut av Norge og de andre nordiske landene? Det vitner om at vedkommende karttegner må ha hatt noen temmelig tåkete ideer om de nordiske landene. Og likevel blir han nærmest som en spesialist å regne når han kommer opp til Island og Grønland - som han tegner like bra som en moderne kartograf! Lönnroth peker på at basisen for kartet kan være ekte, mens deler av det er blitt forfalsket i nyere tid. Ingen av dem som har deltatt i debatten rundt Vinlandskartets ekthet har viet denne problemstillingen særlig mye tid.
Den delen av kartet som dekker Asia virker tilforlatelig nok (selv om det til tider er fantasifullt og underlig), det samme gjør de håndskrevne kommentarene. Kommentarene til Vinlands-delen av kartet er skrevet med tilsynelatende samme håndskrift og samme blekk, og i samme latinske stil. Om den "asiatiske" (tartar) delen av kartet er autentisk og den norrøne delen er svindel, så er det i det minste utrolig godt utført. Flere har i årenes løp vært pekt ut som synderen. En hovedmistenkt var lenge den jugoslaviske fransiskanermunken Luka Jelic som døde i 1922, meget dyktig i latin og sterkt interessert i Vinlands beliggenhet, men senere har den tyske presten Josef Fischer (død 1944) kommet i søkelyset. Han hadde ikke bare de latinkunnskapene og interessen for Vinland som skulle til, men også et inngående kjennskap til gamle kart.
Teksten øverst til venstre på kartet lyder i sin helhet (i oversettelse fra latin):
"Ved Guds vilje, etter en lang reise fra øya Grønland sørover mot det vestre oseanets mest fjerntliggende deler, oppdaget kompanjongene Byarnus og Leiphus Erissonius, som seilte mot sør gjennom isen, et nytt land som var veldig fruktbart og hvor det til og med vokste vinstokker, derfor kalte de øya Vinland. Henricus, apostolisk legat og biskop av Grønland og de tilliggende områder, ankom dette i sannhet veldige og meget rike landet i Den allmektige Guds navn, i vår velsignede fader Pascalis siste leveår, forble der lenge sommer såvel som vinter, og vendte senere tilbake i nordestlig retning mot Grønland og fortsatte deretter i ydmyk lydighet overfor sin overordnedes vilje."
Her leser vi at "Henricus, biskop av Grønland" fulgte den samme ruten som Leiv og Bjarne til Vinland. For Ingstad representerte denne vesle teksten på Vinlandskartet løsningen på en gåte som vitenskapen lenge hadde arbeidet med å løse. I 1121 blir det berettet i de islandske annaler at biskop Eirik Uppsi Gnupsson dro vestover for å oppsøke Vinland. Det er det eneste vi får vite, vi får aldri rede på om han kom frem dit eller om han noensinne vendte tilbake. Så kommer altså teksten på Vinlandskartet og løser gåten.
Det teksten forteller er følgende: Eirik (Henricus er altså en latinsk form), utsending fra pavestolen og biskop av Grønland med nærområder, kom til det fruktbare Vinland i fader Pascalis siste leveår. Her ble han lenge, både sommer og vinter, og vendte senere tilbake til Grønland og Europa, lydig mot sine foresattes ordrer. I følge Helge Ingstad er dette en saklig beskrivelse som "har et sterkt preg av vederheftighet som bestyrkes ved at den gir en naturlig forklaring på de islandske annalers kortfattede opplysning om Eiriks Vinlandsferd".
På denne tiden drev pave Pascal en intens misjonsvirksomhet i Norden. Han døde i 1118. Ettersom teksten forteller at følget ankom Vinland i pavens siste leveår må det altså ha vært på disse tider. Imidlertid var det ingen biskoper på Grønland på dette tidspunkt. Bispesetet ble ikke opprettet før i 1126, så Eirik må ha fungert som en misjonsbiskop.
Legg merke til at teksten forteller at Eirik ikke bare var biskop over Grønland, men også over "de tilliggende områder", nær-områdene, om vi kan kalle dem det. Det eneste området som kan komme i betraktning er i så fall nettopp Vinland og de andre landområdene i vest. Eirik ville neppe ha reist til et folketomt land - om det da ikke var for å omvende de innfødte til den rette tro, men det lyder usannsynlig. En Vinlandsferd var en risikabel affære, der man bokstavelig talt reiste over havet med livet i neven. Så fromme var nok ikke kirkens menn at de satte livet på spill for en så usikker og sjansebetont affære som å misjonære blant skrælingene. Nei, hensikten med reisen var nok å se til de norrøne katolikkene som bodde her. Biskop Eiriks ferd fant sted hundre år etter at de første Vinlandsferdene fant sted, lenge nok til at det for lengst var etablert faste ruter for å hente tømmer tilbake til det karrige Grønland. Vi kan ikke se bort fra at det også var faste bosetninger langs kysten.
I teksten blir det fortalt at Eirik var "apostolisk legat". Det betyr at det virkelig må ha vært en større kristen forsamling i Vinland på denne tiden, ellers ville neppe paven ha sendt en mann så høyt oppe i det kirkelige hierarkiet. Tvert imot, Eirik må ha vært en mann som reiste til Vinland i et viktig oppdrag. På et kart fra 1539 (Carta Marina, som ble laget på oppdrag av biskop Olaus Magnus) er det oppgitt en folkemengde på 30 000 mennesker i bispedømmet Grønland. Dette er underlig. Historikerne (dvs. arkeologene) mener bestemt at selve Grønland ikke kan ha hatt en større folkemengde enn 5000 mennesker. Hvor bodde de 25 000 andre i bispedømmet? spør Thor Heyerdahl i "Ingen grenser". Kan de ha bodd i Vinland?
Så langt om debatten rundt Vinlandskartet.
I 1995 klarte kjemikerne Garman Harbottle ved Brookhaven National Laboratory og Jacqueline Olin fra Smithsonian Center for Materials Research and Education, sammen med fysikeren Douglas Donahue fra universitetet i Arizona, å overbevise Yale om å la dem utføre en måling av alderen på pergamentet. Den omfattende prosessen tok hele syv pinefulle år å fullføre. I begynnelsen av august 2002 ble resultatene av undersøkelsen offentliggjort i tidsskriftet Radiocarbon. Pergamentet, blir det fastslått her, daterer seg tilbake til 1434, hvilket vil si det samme som at materialet som kartet er tegnet på, om ikke annet, virkelig er så gammelt som det er blitt hevdet. "Vi er de første som virkelig har underkastet dokumentet en seriøs undersøkelse, og de første som har slått fast alderen," uttalte Harbottle i denne forbindelse. Men han innrømmet villig at pergamentets alder ikke vil ha noe å si for spørsmålet om kartet er ekte eller ikke. En eventuell bedrager kan selvsagt ha tegnet et kart på et stykke gammelt pergament i moderne tid. "Vi kan ikke bevise at det er ekte," sier Harbottle om denne saken. "Like lite som andre mennesker kan bevise at det er uekte."
Imidlertid var skepsisen til kartet atskillig større blant de fleste. Katherine Brown og Robert Clark, kjemikere ved University College of London, var fullstendig uenige med Harbottle. I 2002 kjørte de en lasertest på kartet for å bestemme blekkets sammensetning. For å ha et sammenligningsgrunnlag tok de den samme testen på "Tartarberetningen". Hver molekyl-type produserer et unikt spektrum av stråling når de blir tilført energi fra laseren. "Spekteret er som et fingeravtrykk", sier Brown. Blekket i "Tartarberetningen" viste seg å være typisk for dokumenter fra middelalderen. Blekket var jernbasert, og det røde var sinober. "Det var alt det du ventet at du ville finne," sier Brown. Men blekket på Vinlandskartet, derimot, var totalt annerledes. Det viste to "fingeravtrykk", et av karbonbasert materiale og det andre av anatase.
Den 1. september 2021 offentliggjorde Yale University en offisiell uttalelse som fastslo at kartet uten tvil var forfalsket. Men ikke desto mindre er Vinlandskartet forsikret for fem og tyve millioner dollar. Spørsmålet blir bare om noen vil være villig til å punge ut med en slik sum for et pergament som riktignok later til å være så gammelt som det utgir seg for, men med et kart som de fleste vitenskapsfolk stiller seg skeptiske til.
Litteratur
- Almar Næss: Hvor lå Vinland? Dreyer, 1954.
- Douglas McNaughton: A world in transition. Early cartography of the North Atlantic. I Vikings, the North Atlantic saga. Smithsonian, 2000.
- Fridtjof Nansen: Nord i tåkeheimen Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Jacob Dybwads Forlag, 1911.
- Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen. Gyldendal, 1995.
- Helge Ingstad: Oppagelsen av det nye land. Stenersens forl., 1996.
- Kåre Prytz: Vestover før Columbus. Aschehoug, 1990.
- Thomas Reinertsen Berg: Verdensteater. Kartenes historie. Forlag Press, 2019.
- Thor Heyerdahl: Ingen grenser. Stenersens forl., 1999.
