Det finnes hverken arkeologiske funn, pålitelige tekstkilder eller et genuint gammelnorsk ord for tromme i vikingtiden.
Forestillingen om at vikingene samlet seg rundt suggererende, dype trommerytmer er et moderne fenomen. Det skyldes først og fremst populærkulturen – fra historiske dramaserier til nyhedenske og «nordic folk»-musikkgrupper som Wardruna, Heilung og Danheim. Denne estetikken låner friskt fra global sjamanisme, moderne «tribal»-musikk og fantasy, men den har lite med jernalderens historiske virkelighet å gjøre.
Det fantes ikke noe etablert, hjemlig norrønt ord for slaginstrumenter med oppspent skinn i førkristen tid. Når ord som trumba eller bumba dukker opp i senmiddelalderske diplomer og håndskrifter, dreier det seg om lånord fra kontinentet, eller oversettelseslån for latinske begreper som tuba (blåseinstrument) og tympanum. I de eldste kildene betegner trumba nesten alltid et rør eller en type lur/trompet, ikke en tromme slik vi forstår begrepet i dag. Den norrøne instrumentfaunaen er faktisk relativt godt dokumentert, og fraværet av trommer er påfallende. Dersom rammetrommer av tre og råhud hadde vært i allmenn bruk, burde vi ha funnet spor etter dem. I myrer, graver og kulturlag der gjenstander av tre, lær, ull og never har overlevd, har det aldri dukket opp en eneste trommeramme, skinnsurrekk eller festekloss som kan knyttes til norrøne miljøer.
Samene brukte ikke trommen som et musikkinstrument til dans eller underholdning, men som et hellig redskap for noaidien til spådomskunst og transeferder mellom verdener. Instrumentet var strengt tabu for kvinner å berøre. Den tidligste skriftlige kilden vi har til samisk trommebruk fra et norsk miljø, er den anonyme krøniken Historia Norwegiæ (slutten av 1100-tallet). Forfatteren skildrer noaidiens seanse med et redskap formet som et såld pyntet med tegn og figurer. Tonen i teksten preges av fryktblandet fascinasjon: Dette er farlig, ukristelig og uforståelig magi. Selv om seiden hadde klare fellestrekk med sjamanisme, nevnes aldri trommer i forbindelse med volvene. De brukte stemmen – de kvedet varðlokur (lokkesanger) – og de slo kanskje en takt i gulvet eller på seidhjallen med seidstaven (seiðstafr), men aldri på skinn.
Hypotesen om at vikingene overtok en trommetradisjon fra De britiske øyer eller Irland, faller også på stengrunn musikkhistorisk. Mange instrumentforskere peker på at den irske bodhrán i sin nåværende musikalske form neppe er særlig gammel – antakelig fra 1700- eller 1800-tallet. Den har sitt opphav i et vanlig gårdsredskap: et skinnspent kornsåld som ble brukt til å rense korn, og som først langt senere ble tatt i bruk i opptog og dansemusikk.
At noe virker «selvsagt» – i den tro at alle tidlige kulturer naturligvis må ha trommet – er en velkjent anakronisme. Nettopp fordi rituell tromming var så sterkt assosiert med finnene/samene, en gruppe de norrøne både handlet med, respekterte trolldomskraften til og fryktet, er det all grunn til å tro at tromming falt helt utenfor det akseptable i et norrønt samfunn, både før og etter at kristenrettene forbød å fare til finnene for å spå.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar