Søk i denne bloggen

Populære innlegg

Bloggarkiv

søndag 16. august 2026

Melkejentene fra Skottland


Hulder som budeie med ku, illustrasjon av Hans Gude i Norske folk- og huldreeventyr fra 1879. ​

I 1925 verserte en underlig historie i flere aviser på Vestlandskysten. Nemlig en stor arv etter en hollandsk rikmann – eller noen mente det var en skotte – som levde for 200 år siden. Navnet på denne hollenderen, eller kanskje skotten, var Peiter van der Hulst. Det hadde seg nemlig slik at han hadde hatt to søstre som på underlig vis hadde havnet på Karmøy og i Sunnhordland og bosatt seg der. Avisene mente at det godt mulig kunne være en god slump penger å hente for den eller de som kunne påvise at de var etterkommere etter disse to kvinnene; ja, det var snakk om et millionbo der nede i Holland. Og trolig var det en og annen karmøybu og sunnhordlending som begynte å grave etter slektsrøttene sine…

En av disse arvingene, som faktisk kunne føre bevis for at han var «så å si likefrem etterkommer og arving etter den ene av disse to skottejentene», var Reidar Reidarson, som i 1926 publiserte en større artikkel i Sunnhordland Årbok, der han gjorde rede for slektstavlen sin.

Men før vi går Reidarsons slektskap til disse skotske søstrene nærmere etter i sømmene, la oss gjøre et hopp til Neshamn på Tysnes og den delen av denne mangslungne historien som først gjorde meg interessert i den tradisjonen av sagn som dermed åpnet seg opp.

Didrike i Neshamn

I bind 1 av Tysnes gårds- og ættesoge kan vi lese om Sjur Bjødneson Nese at kona hans het Didrike og var fra Holland. De ble gift i 1733. Søsteren hennes skal ha hett Alcke og vært gift i Fitjar. Nå skriver rett nok forfatteren at han har liten tro på at det skal ha vært de to søstrene som kom drivende fra Holland, eller Skottland, i en båt, som vi straks skal høre mer om. «Det er vel rimeligere å tro at Didrike var i slekt med Didrik Andersen i Neshamn, kanskje et barnebarn,» står det.

Historien det refereres til, er denne:

To jenter som levde på Hollandskysten, eller kanskje det var i Skottland, skulle ro ut på en holme en kveld for å melke kuene. Men på hjemveien gikk det så galt at de kom ut for uvær og mistet årene. Storm og strøm drev dem til havs. Dermed drev de over Nordsjøen og rekte i land på Karmøy – noen sier det var Espevær. Dette skjedde som sagt på 1700-tallet, og navnene på de to søstrene, ja det var Didrike og Alcke.

På Karmøy ble de tatt godt imot og fikk både kost og losji, og friere var det heller ingen mangel på. Etter en tid ble de begge gift med hver sin karmøybu, men ble ikke værende der. Didrike ble gift med en som het Jakob og flyttet til Neshamn på Tysnes. Mannen hennes het Jakob Nesse, forteller Reidarson. Det må dreie seg om Sjur Bjødneson Nese. Den andre jenta, Alcke, flyttet med sin mann til Fitjar. Neshamn var fra gammelt av et gjestgiversted, og til disse traktene kom det skip fra både Holland og Skottland i sommerhalvåret. I så fall ba hun aldri om skyss hjem igjen, enten det nå var til Holland eller Skottland, for i årene som fulgte fikk hun og Sjur flere barn sammen.

Det er, som man forstår, ingen grunn til å feste lit til denne historien. Man skal ikke lete lenge i den lokalhistoriske litteraturen før man finner flere lignende fortellinger, og det blir da ingen tvil om at man har med sagn og ikke virkelige hendelser å gjøre.

Gjorde korstegn

I boken «Segner og historier frå Karmøy» blir den samme historien fortalt i to andre versjoner. I den første versjonen fortelles det om en rik adelsmann i Skottland som hadde tre døtre og en sønn som måtte flykte under den katolske Maria Stuarts skrekkregime, ettersom de var protestanter. Ute i Nordsjøen forliste skipet, og søstrene måtte gå i en båt. To av dem kom til Karmøy, mens den tredje søsteren kom i en annen båt. Hun var så redd at hun ba til Gud og lovet at hun skulle bygge en kirke eller et kloster om hun kom levende til land. Denne tredje søsteren var St. Sunniva.

De to andre søstrene kom til Vikrastranda på Vest-Karmøy, men folk her nektet dem å gå i land, så dermed drev de videre til de kom til Sevland og ble berget i hus i Naren. Etter den tid har folket her skrytt av at de stammer fra skotske adelsfolk, het det seg. Broren kom seg derimot til Holland, der han ble en rik mann.

I den andre versjonen mente folk på Vikrastranda at de to kvinnene måtte være trollvetter og snakket trollmål, så de begynte å kaste stein på dem for å jage dem bort. Men den eldste av jentene skjønte hva de tenkte, så hun reiste seg i båten og slo et korstegn for brystet for å vise at de var kristne. Da ble de hjulpet i land.

I denne varianten er de ikke søstre, men to nabojenter fra Skottland som hadde rodd ut til en holme for å melke kuene, og så hadde de kommet ut for uvær og blitt tatt av stormen. Melken hadde de med seg i en stamp om bord i båten. Det var den de livberget seg med på den lange ferden over Nordsjøen.

Begge to ble værende på Karmøy. Navnene deres var Kjistine og Valborg, og grunnen der huset til Valborg sto, ble senere hetende «Skåtagrunnen» (Skottegrunnen) – og det heter stedet den dag i dag.

I dialekten har man således uttrykket «skåta». Man brukte gjerne ordet om noen som snakket utydelig, for eksempel: «Eg høyrde ho skåta noko.» På samme måte som når et barn begynte å snakke: «Han er begynt å skåta.» Dersom det var noe utenom det vanlige, kunne man kalle noen «di skåta» – dette uttrykket hadde de etter de skotske melkejentene, mente de eldre.

Hvor gammelt er dette sagnet?

Om man dukker ned i litteraturen, finner man dette sagnet igjen langs hele norskekysten, fra Ryfylke til langt nord i landet. Noen ganger er det to «skottejenter» som kommer drivende til lands, andre ganger en prinsesse eller en adelsdame som bygger en kirke der hun rekte i land. Sagnene ligner fortellingen om St. Sunniva som kom til Selje, der det i dag er en stor valfart av pilegrimer. Også i Tyskland, Irland og Skottland finner vi disse sagnene. Ja, faktisk går tradisjonen helt tilbake til Maria Magdalena, kvinnen som trofast fulgte Jesus, som ifølge tradisjonen skal ha hatt plass i en båt uten årer som førte henne til Frankrike, til en grotte som i likhet med kirken på Selje er et stort valfartssted i dag. Trolig går disse fortellingene enda lenger tilbake i tid.

Renner ut i sanden

Men hva med Didrike i Neshamn og søsteren hennes Alcke? Og hvordan gikk det nå med denne store arven, som avisene skrev om? Som man lett kan gjette, var det ingen som meldte seg. Heller ikke Reidar Reidarson, som skrev en lengre artikkel i Sunnhordland Årbok om saken. Rett nok stammet han fra en kvinne som het Alcke, han som flere andre, men det var neppe Alcke i historien fra Neshamn, kommer han frem til. Reidarson konkluderer i sin artikkel om skottearven med at en eventuell arv nok mest er av kulturell verdi, for eksempel navnet Alcke, som ble navn på flere jenter i Sunnhordland etter skottetiden. På Stolmen levde det inntil nylig en dame med navnet Olkje, som tydelig kommer fra Alcke. Et søk i folketellingene viser at det er en del, men ikke altfor mange, som het Alcke, de fleste i Bergen. Nesten alle har «hanseater» til foreldre, så da er det kanskje ikke en arv fra skottetiden likevel? Også vår egen historiker Anton Espeland viser til sagnkarakteren i denne og lignende historier fra skottetiden på 1600- og 1700-tallet. Så dermed rinner historien om skottejentene – eller var det jentene fra Holland – og den store arven ut i sanden...

Det har likevel vært godt for noe. Det som begynte med en liten artikkel i gårds- og ættesoga, har ført oss vidt og bredt inn i et mylder av spennende sagn.

Kilder

  •  Jacob Bjørlykke: Soga om Sande og Rovde. Sande sogenemnd, 1978.
  • Anton Espeland: Skottene i Rogaland og Hordaland. Voss, 1921.
  •  Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge, bind 1. 1986.
  •  Johanne Ferkingstad: Ætt og heim, 1957.
  •  Rune Hemnes: På folkemunne. Segner og historier frå Karmøy, 1997.
  •  Svein Molaug: Vår gamle kystkultur, bind 1. 1994.
  •  R. Reidarson: Sunnhordland Årbok, 1926.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar