
Vikingene la tidlig den kjente verden under seg - og også den ukjente. Fra Leiv Eirikssons tid har vi de to Vinlandssagaene, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, som på hver sin måte forteller litt ulike versjoner av den samme historien. Eirik Raudes saga finnes i to ulike manuskripter, Hauksbók fra 1300-tallet og Skálholtsbók fra 1400-tallet. Moderne forskere innen filologi mener at Skálholtsbók ligger nærmest originalmanuskriptet, som antas å ha blitt skrevet på 1200-tallet.
Grønlendingenes saga er en islendingesaga som skildrer hvordan Eirik Raude og hans følge bosatte seg på Grønland. Den beskriver også flere ekspedisjoner vest for Grønland, ledet av Eirik Raudes barn og Thorfinn Karlsefni. Handlingen strekker seg fra rundt 870 til 1030. Selv om deler av sagaen har fantastiske elementer, som Torsteins spådom, mener man at den i hovedsak bygger på virkelige historiske hendelser. Grønlendingenes saga, sammen med Eirik Raudes saga, er de eneste skriftlige kildene som forteller om den norrøne utforskningen av Nord-Amerika. Grønlendingenes saga ble sannsynligvis skrevet på Island på 1200-tallet og er bevart i Flatøybok, som ble nedskrevet på slutten av 1300-tallet. De første ni kapitlene antas å være senere tilføyelser fra Landnåmabok, men bortsett fra dette er sagaen eldre enn Eirik Raudes saga og har vært en av kildene til den.
Men nøyaktig hvor reiste disse oppdagerne av et nytt og ukjent land?
I den norrøne kulturen fantes ingen tradisjon for karttegning. Det eneste man i følge sagaene og andre samtidige kilder (som f.eks. Adam av Bremen) hadde å støtte seg til var muntlige opplysninger.
Sagaenes opplysninger er ganske omtrentlige.
Det aller eldste skriftlige kildestedet skriver seg fra Adam av Bremen, gjerne datert til ca. 1070. Han oppholdt seg en tid i Danmark, hvor han må ha fått sine kunnskaper. Adam forteller om en øy som er oppdaget i storhavet, her vokser det ville druer som gir den beste vin, og det vokser også usådd korn. Den korrekte ordlyden er artig å få med seg:
"Han fortalte at det var en annen øy i det havet som var oppdaget av mange og som ble kalt Vinland, fordi vinranker vokser vilt der og gir utmerket vin, og dessuten vokser det selvsådd korn i overflod. Vi har ikke fått kjennskap til dette gjennom fantasifulle forestillinger, men gjennom troverdige rapporter fra danene."
Den første norrøne beretningen finner vi i Islendingabok, som ble skrevet av den berømmelige Are Frode (født 1067). Han levde jo nær opp til begivenhetene, og skulle nok ha bedre kjennskap til landene i vest enn de fleste sagaforfattere. Onkelen hans, Torkel Gellison, som selv hadde vært på Grønland, kunne fortelle følgende:
"Både øst og vest i landet fant de boplasser, båtrester og steinredskaper, hvorav man kan slutte seg til at det hadde ferdes slike folk der som holder til i Vinland og som grønlendingene kaller skrælinger."
Her hører vi altså om de innfødte, skrælingene, og det på en måte som vitner om at kunnskapen om Vinland må ha vært levende for folk flest.
I Landnámabok fra 1000-tallet blir det fortalt om en viss Are Mårsson som råker ut for en storm og havner i Kvitmannaland (Irland). Her blir det fortalt at landet "ligger vest i havet nær Vinland det gode. Det er seks døgns seilas dit." Dette er første gang vi hører uttrykket "Vinland det gode." I samme bok blir det også opplyst at det var Torfinn Karlsevne som fant Vinland det gode.
Kristnisaga, som altså er (som navnet sier) en saga om innføringen av kristendommen på Island, forteller at det var Leiv Eiriksson som fant Vinland det gode, mens det i Eyrbyggjarsaga heter seg at Snorre Torbrandsson fór til Vinland det gode sammen med Torfinn Karlsevne og ble drept av skrælingene der. I Grettis-saga hører vi om Torhall Gamlesson, som blir omtalt som "Vinlending".
Et interessant skrift til kunnskap om Vinland er de islandske annaler (bevart i håndskrifter fra 1300-tallet). Her får vi den underlige opplysningen om at "Eirik biskop av Grønland dro avgårde for å oppsøke Vinland" (fór at leita Vinlands). Dette skal ha skjedd året 1121. Det var da gått femten år siden Torfinn Karlsevnes mislykkede forsøk på å opprette en koloni der borte. Eller var det kanskje ikke så mislykket likevel? Var noen av følget blitt værende igjen, eller hadde en ny ekspedisjon dratt dit? Mye taler for at biskop Eirik kan ha bodd i Vesterbygden, på den samme gården som Torfinn Karlsevne. Ellers er det lite man vet om ham, han er bare et navn, en skygge som glir ut av historien. Hva han egentlig skulle i Vinland blir således bare ren gjetning. Noen har ment at han reiste for å omvende de innfødte til kristendommen, men det høres lite sannsynlig ut. Etter hva sagaene beretter om de norrøne menneskenes møter med de innfødte ville det vært en farlig, for ikke å si en håpløs oppgave. Det er slett ikke urimelig å anta at det har bodd norrøne mennesker der, enten i en eller flere bosetninger.
Fra året 1347 finnes det opplysninger i de islandske annaler som tydelig vitner om at Nord-Amerika var vel kjent for folk flest: "Da kom også et skip fra Grønland som var mindre enn små islandsfarere. Det var uten anker. Det var sytten, noen sier atten, mann om bord, de hadde seilt til Markland, men ble siden stormdrevet hit."
Fra 1400-tallet er det flere håndskrifter som nevner Vinland. I et av dem, som kanskje stammer fra den viden bereiste abbed Nikolas av Munka-Tverå som døde i 1159, heter det seg:
"Fra Bjarmeland går ubebodde land mot nord til Grønland begynner. Sør for Grønland ligger Helluland, dernest kommer Markland, så er det ikke langt til Vinland det gode som noen mener henger sammen med Afrika, og hvis så er må uthavet falle inn mellom Vinland og Markland."
Her går det altså helt klart frem at det finnes tre (kjente) land i den nye verden, nemlig Helluland, Markland og Vinland, og at det ikke er langt fra Markland til Vinland. Men her finner vi også en annen og veldig interessant opplysning, nemlig at disse landene er flettet inn i det norrøne verdensbilde. Først kommer altså et sammenhengende polarland som strekker seg fra Kvitsjøen (Bjarmeland) til Grønland (i disse områdene bor det en slags trollaktige vesener, får vi ellers vite), og så kommer altså de tre landene i vest på rekke og rad, Helluland, Markland og Vinland. Rundt hele verden går uthavet, men mellom Markland og Vinland gikk det en kanal, Ginnungagap – et gløtt av det store havet.
Muntlige kart
Tatt i betraktning den norrøne kulturens inngående kjennskap til Europas og den øvrige kjente verdens geografi, ikke minst i vikingtiden, er det underlig at det såvidt man vet aldri ble gjort forsøk på å tegne opp kart over land og skipsruter. Vikingene seilte ikke bare over hele dagens Europa, men også til Asia og Afrika og var vel kjent med de russiske floder. På sine ferder møtte de kulturer der både historie, bøker og karttegning sto i fokus. At de neppe kunne lese, enn si på et fremmed språk, er forståelig nok, men å tegne opp kart, slik det var gjort siden de gamle grekeres tid, det måtte de kunne, ikke minst med den detaljerte kjennskapen til de forskjellige kystenes beliggenhet som de utvilsomt hadde tilegnet seg etter tre hundre års vikingtokter, på den tiden da Vinland kom på alles lepper.
Men det er ingenting som tyder på at de gamle norrøne sjøfolk noensinne benyttet seg av kart. Kanskje de rett og slett mente at de ikke hadde behov for det, men at de klarte seg utmerket godt med muntlige kart.
I "Landet under Leidarstjernen" gir Helge Ingstad en fin skildring av hvordan bruken av muntlige kart kan ha fungert:
"Folk kom sammen, skippere, sjøfolk, storbønder, og drøftet erfaringer fra mange langferder. Det falt kyndige ord om vind, strøm og is, om fjerne farvann og blånende kyster. Kunnskap ble lagt til kunnskap, og mangt og meget fikk faste linjer - en tradisjon vokste frem. Hvor fattige blir ikke sagaenes opplysninger mot det disse vidtfarende, kyndige menn har visst."
Sannsynligvis brukte leiðsagnarmaðr, navigatøren ombord i et skip, en peileskive for å finne frem på havet, av den typen som ble funnet ved det gamle nonneklosteret i Siglufjord på Grønland, skriver Ingstad.
I sin bok om kartenes historie (se litteratur) nevner Thomas Reinertsen Berg Hauksbok, en islandsk skinnbok fra begynnelsen av 1300-tallet, som inneholder tekster av historisk eller lærd art, blant annet Landnámabók, Kristnisaga, Trójumannasaga (om trojanerkrigen), Fóstbrœðra saga, Elucidarius (et encyclopedisk verk om kristen teologi og folketro) og en versjon av Voluspå, som et eksempel på hvor man kan finne et slikt muntlig kart:
"Kyndige folk fortæller, at fra Stad i Norge er der syv døgns sejlads til Horn på østkysten af Island. Og fra Snæfellsnæs, hvor ruten er kortest, er der fire døgns sejlads til Kap Farvel på Grønland. Hvis man fra Hernar i Norge sejler stik mod vest, og lader ruten gå nord om Hjaltland (Shetlandsøerne) – når sigtbarheden er god kan man skimte øerne – men syd om Færøerne, så det åbne hav ligger lige midt for, vil man nå havet syd for Island, hvor der både er hval og fugl at se. Det siges også, at hvis man lægger ud fra Bergen og sejler stik vest mod Kap Farvel på Grønland, vil ruten ligge tolv sømil syd for Island. Fra Reykjanæs i det sydlige Island skal man sejle fem døgn mod syd for at komme til Slyne Head i Irland. Og fra Langnæs i det nordlige Island tager det fire døgn at nå til Svalbard i det yderste hav (Nordishavet). Men fra Kolbeinsø i nord er der et døgns sejlads til den grønlandske ødemark.

Det var altså overlatt til "kyndige menn", og ikke til kart, når man skulle ta seg frem over havet. Vikingene var svært avhengige av muntlig tradisjon. Kunnskapen om navigasjonsruter, landemerker og farvann ble overlevert fra generasjon til generasjon. Erfarne navigatører memoriserte reiseruter ved å kjenne til bestemte landemerker og naturlige trekk på forskjellige breddegrader. Men naturligvis spilte også andre faktorer inn, som igjen bygget på muntlig overlering: Solens posisjon, stjerner og nattnavigasjon, landmerker og fugler, sjøens farger og bølger, loddsnor og dybde, vindretninger osv.
Selv om vikingene ikke hadde moderne kompass eller kart, var deres navigasjonsferdigheter imponerende og tillot dem å krysse store avstander, fra Norge til Grønland og Nord-Amerika, så vel som til Middelhavet og Kaspihavet.
Imidlertid blir det i Grønlendingenes saga fortalt at Leiv Eiriksson foretok en solmåling som har et snev av oppmåling til et fysisk kart over seg. Leiv og mannskapet hans foretok nemlig jevnlige solmålinger på det stedet der de bygget hus i Vinland. De visste at jordkloden dreide fra vest mot øst. Leiv var dermed klar over at dersom han iakttok solens høyde midt på dagen, eller ved soloppgang eller solnedgang, kunne han avgjøre den omtrentlige breddegraden for et bestemt sted.
Noe av hensikten var å rapportere observasjonene til Olav Tryggvason, slik at kongen og hans menn kunne sammenligne Leivs observasjoner med lignende observasjoner i Norge, England, Frankrike og Russland, hvor kongen hadde oppholdt seg en tid. På den måten kunne de prøve å finne Vinlands posisjon. Av denne grunn alene var Leivs observasjon av solen meget viktig. Vi kan som nevnt gå ut fra at han foretok slike observasjoner kontinuerlig, ikke bare på den korteste dagen i året. Kanskje denne dagen blir nevnt i sagaen fordi den er så lett å forstå og lett å huske?
I Grønlendingenes saga heter det således:
"Meira var þar jafndægri en á Grænlandi eða Íslandi. Sól hafði þar eyktar stað ok dagmála stað um skammdegi.
Denne opplysningen har ført til mange spekulasjoner og til dels skarp diskusjon. I Studier over Vinlandsrejserne konkluderer Gustav Storm med at Leivs solobservasjon etter hans beregninger ser ut til å være 49° 55´ n.br. – dvs. i den nordlige delen av Newfoundland, hvor Stine og Helge Ingstad avdekket en norrøn boplass på L’Anse aux Meadows, som de dermed mente å påvise som sagaens Vinland.
Imidlertid er det gjort beregninger som har kommet til andre resultater. Matematikeren Almar Næss ga i 1954 ut en avhandling om Leivs solobservasjon, hvor han beregner Vinlands beliggenhet til Chesapeake Bay i Virginia. Avhandlingen er et meget overbevisende stykke arbeid som kan anbefales til nærmere studium. Men hans vidløftige regnestykker har sine ulemper. Sto observatøren på en haug? Hadde han fri horisont?
Vi skal la resten av denne diskusjonen ligge. Poenget er at Leivs solobervasjon er det eneste konkrete punkt sagaene har til opplysning om Vinlands beliggenhet, i den ellers så kartløse norrøne kultur.

På 1100-tallet dukker ganske utførlige geografiske beskrivelser opp i litteraturen. Den islandske abbed Nikulás Bergsson ( † 1159), som var interessert i geografi og astronomi og skrev dikt og lærebøker, forfattet f.eks. en utførlig reiseskildring fra en reise han gjorde omkring 1152 fra Island til det forjettede land Jerusalem via blant annet Norge og Roma, delvis langs pilegrimsruten Via Francigena, Leiðarvísir). Mye peker på at abbed Nikulás også er opphavsmann til følgende skildring, hvor Helluland, Markland og Vinland blir omtalt:
"Nærmest Danmark ligger det mindre Sverige, så er det Öland, deretter Gotland (Gulland), så Helsingland, deretter Värmland, og så to Kvenland som ligger nord for Bjarmeland. Fra Bjarmeland går det ubebodde land mot nord til Grønland begynner. Sør for Grønland er Helluland; deretter ligger Markland; og da er det ikke langt til Vinland det gode, som noen tror går ut fra Afrika; og hvis det er slik, må det åpne havet løpe inn mellom Vinland og Markland. Det fortelles at Thorfinn Karlsefne hogg tømmer til en husprydelse og dro senere for å utforske Vinland det gode. De kom dit de trodde landet var, men klarte ikke å utforske det fullt ut og fikk ingen av landets herligheter. Leif den Heldige oppdaget først Vinland, og da møtte han noen kjøpmenn som var i nød på havet og reddet deres liv ved Guds nåde. Han innførte kristendommen på Grønland, og den spredte seg der slik at et bispesete ble opprettet på stedet som heter Gardar. England og Skottland er én øy, men likevel hvert sitt kongerike. Irland er en stor øy. Island er også en stor øy nord for Irland. Disse landene er alle i verdensdelen som heter Europa."
Vestover med Columbus?

Det har lenge vært hevdet at Columbus umulig kunne ha lagt ut på sin store oppdagelsesreise uten forhåndskunnskap om de veldige landområdene i vest. Det blir pekt på at omfanget av den norrøne trafikken over havet til Nord-Amerika har vært så stort at det må ha lagt grunnlaget for en sjøfart og fangstvirksomhet som foregikk uavbrutt gjennom århundrene, og som Columbus utmerket godt må ha kjent til. Det finnes også indikasjoner på at Columbus har lest, eller i det minste hørt om, "Inventio Fortunata", i det minste i Jacob Cnoyens versjon.
Det finnes teorier om at Christopher Columbus besøkte Island før han dro på sin berømte reise til Amerika i 1492. Det sies at han kan ha vært på Island i 1477. Under dette besøket kan han ha hørt historier om vestlige land, som Grønland og Vinland, områder som var kjent for nordmennene og vikingene lenge før Columbus' tid.
Christopher Columbus skrev at han seilte til en øy som lå hundre mil forbi Thule (Island) i februar 1477. Basert på den avstanden han oppga, kunne dette ha ført ham til Grønland. Denne påstanden har blitt betvilt flere ganger, spesielt på 1900-tallet. Kritikerne mente at en slik reise nordover om vinteren ikke var mulig på grunn av is og snø, og de fant også at detaljene han ga om tidevannene (braccia) var overdrevne. Men nyere forskning om klimaforholdene på slutten av middelalderen antyder at Columbus' rapporter kan være troverdige. De stemmer overens med de klimatiske forholdene på den tiden, som inkluderte betydelige variasjoner i tidevann, og med historiske kilder som beskriver konkurransen mellom europeiske nasjoner om Grønland som en base for å nå Newfoundland og Canada. Denne informasjonen støtter Columbus' påstand.
Columbus kommenterte de fem jordiske sonene og deres beboelighet, slik de var beskrevet av Isidor av Sevilla. I en av de få nedtegnelsene fra hans tidlige sjøfart skriver han at han i februar 1477 seilte forbi Island til en øy som han plasserte ved 73 grader nord. Dette stedet lå langt vest for Ptolemaios' angitte grense for den vestlige halvkule, ifølge Columbus. Selv om det originale dokumentet som inneholdt disse ordene er tapt, er de bevart i to samtidige transkripsjoner, en av Columbus' sønn Hernando Colón og en annen av Bartolomé de las Casas.
Når man seiler hundre mil forbi Island, ender man enten opp ved øya Jan Mayen eller på Grønland. Jan Mayen er lite sannsynlig fordi øyas størrelse ikke samsvarer med Columbus' beskrivelse. Columbus' tekst nevner også breddegrader, og det er usikkert om han kanskje forvekslet øst- og sørkysten av Grønland. På 1400-tallet var det svært utfordrende å bestemme nøyaktige posisjoner til sjøs, og måleinstrumentene som ble brukt kunne gi upresise resultater.
Selv om Columbus' rapporter om denne reisen har blitt tvilt på, er det flere argumenter for at han virkelig kan ha nådd Grønland. Vinteren 1477 skal ha vært ekstra mild, og den nordlige delen av Island hadde lite snø til mars. Columbus observerte også betydelige tidevannsvariasjoner, noe som også stemmer med nyere studier om klimaforandringer som kan ha ført til ekstreme tidevannsbevegelser på denne tiden. Videre nevnte Columbus at engelskmennene, spesielt sjøfolk fra Bristol, dro til øya med sine varer. Selv om det ikke finnes offisielle dokumenter om engelskmennenes reiser til Grønland, finnes det spor av konkurranse mellom europeiske land om ressursene i Nord-Atlanteren.
Det er også kjent at Columbus på denne tiden var bosatt i Portugal og kunne ha deltatt i portugisiske ekspedisjoner, som ble oppmuntret til å utforske Atlanterhavet gjennom pavelige dekreter. Dette kan forklare hans kunnskap om regionen.
Kritikerne har også undret seg over hvorfor Columbus ikke nevnte denne reisen i sine senere skrifter, men man må huske at mange av hans dokumenter fra før 1492 har gått tapt, og at han trolig hadde grunner til å være tilbakeholden med å avsløre sin fortid, spesielt etter at han falt i unåde hos den spanske regjeringen.

Kritikerne vil hevde at Christopher Columbus sannsynligvis ikke var kjent med de norrøne reisene til Nord-Amerika, og det var ingen av hans samtidige heller. Columbus' overleverte skrifter og hans personlige bibliotek er grundig undersøkt, og ingen av dem refererer til slike reiser. Hans geografiske oppfatninger var en blanding av middelalderske reiseskildringer og gresk-romersk geografi, uten spor av norrøn utforskning.
Bortsett fra sagaene er det bare én kjent middelaldersk tekst som nevner de norrøne reisene til Nord-Amerika, nemlig "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" skrevet av Adam av Bremen rundt 1070. Columbus, som forsket på handelsruter til Øst-Asia, hadde ingen grunn til å konsultere en kirkehistorie fra Nord-Tyskland. Selv om han hadde funnet denne teksten, ville beskrivelsen av Vinland som en fjern atlantisk øy neppe ha virket relevant eller nyttig for ham, hevder kritikerne.
Senere kart
I sin artikkel "A world in transition. Early cartography of the North Atlantic" (se litteratur) trekker Douglas McNaughton frem det bemerkelsesverdige faktum at det ikke finnes noe bevart fysisk kart fra norrøn tid, enn si over Vinland, Helluland og Markland, men at det derimot dukker opp slike kart, åpenbart basert på Vinlandssagaene, bare få år etter at Columbus oppdaget Amerika. Vinland, Helluland og Markland ble nå tegnet inn med samtidige kart som grunnlag. Det kan også ha ligget, som McNaughton påpeker, politiske og ikke bare historiske interesser bak - det handler om nordeuropeiske interesser i konkurranse med de spanske og portugisiske krav på nyoppdagede landområder. Ved å tegne inn Vinland kunne man således med full tyngde hevde at vikinger, dvs. nordeuropeere, hadde oppdaget Amerika først. Den samme formen for argumentasjon ble senere videreutviklet på 1800-tallet gjennom f.eks. funnet av Kensington-steinen i Minnesota 1898, og ikke minst da Stine og Helge Ingstad avdekket den norrøne boplassen på L´Anse aux Meadows på Newfoundland på 1960-tallet. Fra da av hersket det ingen tvil: Vikingene og ikke Christopher Columbus hadde oppdaget Amerika!
Det første Vinlandskartet dukket opp i 1570-årene, bare åtti års tid etter at Columbus hadde oppdaget Amerika, omkring 65 år etter at Caverio-kartet ble utgitt - det såkalte Skålholt-kartet, som ble videreutviklet i Resen-kartet fra 1605.
Skålholt-kartet
Det såkalte Skálholt-kartet fra Island ble tegnet i 1570. Her er Helluland, Markland og Skrælingeland tegnet inn, sammen med "Promontorium Vinlandiæ". Det kartet som er bevart i dag er imidlertid fra 1690 og er laget av biskop Torlaksson. De fleste forskere har vært av den oppfatning at dette kartet er tegnet på grunnlag av innholdet i Vinlandssagaene, og at det av den grunn er uten geografisk verdi. På den annen side er det ikke mange kart fra denne tidsalderen som gir et så virkelighetstro bilde av områdene i Nord-Amerika. Dessuten er Vesterbygden og Austerbygden riktig plasert, og det er interessant i og med at Austerbygdens beliggenhet etter hvert gikk i glemmeboken, man trodde lenge at den lå på østkysten av Grønland – men her er den altså tegnet riktig inn. Ingstad mener at disse forholdene tyder på at kartet har rot i gammel tradisjon.
På den lange odden i vest står det skrevet: "Promontorium Winlandiæ". Etter Ingstads oppfatning peker dette mot Newfoundland, som har den samme langstrakte og smale formen. Andre vil si at dette er nokså søkt – enda et eksempel på Ingstads hang til å trekke et poeng ut i det helt urimelige for å få det til å samsvare med hans egne teorier. For eksempel har kartet en dyp fjord lengst i vest, den finner man ikke på Newfoundland. Først et par hundreår senere oppdaget man stredet mellom Newfoundland og Labrador – Strait of Belle Isle. På den annen side kan man ikke utelukke at de norrøne sjøfarerne ikke kjente til dette stredet.

I begynnelsen av 1950-årene tegnet dansken Carl Sølver om kartet i rett forhold mellom lengde- og breddegrader ("Vestervejen, om vikingernes sejlads", 1954) etter Mercators system og konstaterte flg.: den gamle ruten til de grønlandske bygdene fra Hernar i Norge til litt nord for Grønlands sørspiss blir etter et moderne sjøkart 1373 nautiske mil – og etter Skálholt-kartet nøyaktig det samme! Fra sørspissen av Grønland til nordspissen av Newfoundland er det 640 nautiske mil – Skálholt-kartet viser 622 nautiske mil.
Dette er forbløffende. Dersom det er slik at en eller annen har moret seg med å tegne et Vinlandskart etter å ha lest Vinlandssagaene, hvordan kunne man da treffe den omtrentlige lengden til Newfoundland uten at det bygget på faktiske opplysninger fra sjøfolk som selv har seilt dit? spør Sølver.
Resen-kartet

Det såkalte Resen-kartet, tegnet av Hans Poulsen Resen i 1605, er ikke så helt ulikt Skálholt-kartet. Her finner vi, akkurat som på det første kartet, den samme odden med påskriften "Promontorium Winlandiæ".
Det er alminnelig antatt at Resen-kartet er en videreutviklet kopi av Skålholt-kartet. Resen hadde en levende interesse for Island og landets gamle historie. Resen var først professor ved Universitetet i København og senere biskop av Sjælland. Kartet hans ble laget kort tid etter en dansk ekspedisjon til Grønland sommeren 1605 for å søke etter de norrøne bosetningene der. Dette kartet viser også Vinland som en lang, smal halvøy som strekker seg mot nord.
Resen uttalte at kartet hans var basert på gamle kilder. Senere forskere har påpekt at slike påstander ofte ble fremsatt for å validere arbeidet. Det er imidlertid klart at Resen har inkorporert informasjon fra Martin Frobishers reiser, 1576 til 1578, og fra John Davis´ reiser i 1585 til 1587. Resen-kartet har også omfattende kommentarer i margene.
Resen-kartet er i samlingene til Det Kongelige Bibliotek i Danmark. Originalen er så skjør at den ikke kunne fotograferes ordentlig første gang den ble publisert i 1886, så en omhyggelig kopi ble laget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar