I andre halvdel av 900-tallet endrer kartene over den kjente verden seg. Den greske og romerske kartmodellen og dens mytologiske oppfatning av det såkalte verdensteater, med et verdenshav i sentrum, vek plassen for en ny type kart i middelalderen, som nå kretset rundt Jerusalem som verdens midtpunkt. Kartene blir mer korrekte og detaljerte, selv om inngående kunnskap om jordklodens geografi fremdeles er bortimot ikke-eksisterende. Det var heller ikke noe poeng. De gamle romerske og greske mytologiske figurene ble byttet ut med kristen mytologi, som Edens hage. Navn og steder hentet fra Bibelen ble tegnet inn på de tidligste middelalderske kartene side om side med eksisterende geografiske lokaliteter, med den største selvfølgelighet.
Cotton-kartet (ca. 1025-1050)
Imidlertid kom det etter hvert en endring. De gamle kartene i landskapsformat, med et verdenshav eller Jerusalem i sentrum, ble sakte men sikkert fortrengt av en ny type kart. Det angelsaksiske Cotton-verdenskartet fra ca. år 1000[3] er et godt eksempel på den revolusjonen innen karttegning som fant sted i Europa på denne tiden. Én ting er at det er tegnet i høydeformat og uten den sedvanlige fokuseringen på Jerusalem eller et verdenshav i sentrum, noe ganske annet og helt nytt er at landområder som kan knyttes til vikingenes utstrakte sjøferder er tegnet inn. Det er vikingenes, kelternes og angelsaksernes verden vi finner her.
Sant nok er også Cotton-kartet preget av tidens fokusering på bibelske myter og steder, her er f.eks. Noas ark tegnet inn på toppen av Ararat-fjellet. Men kartet inneholder mye materiale samlet fra samtidige kilder og gjør det til noe av det mest oppdaterte som var tilgjengelig på den tiden, selv om det er basert på en fjern romersk original. Her finner vi Storbritannia og Irland i en langt mer detaljert og realistisk fremstilling enn tidligere. Betydningen av de britiske øyer for kartmakeren vises av kart over ulike regioner av øyene og av mengden av avbildede byer. Selv Cornwall er gitt oppmerksomhet.
I sin oppsummering av kartet uttaler Oxford-forskeren Helen Appleton ved Balliol College: "Kartet skildrer en verden av øyer og flere regionale sentre der England fremstår som en fortsettelse av Romerriket. Hele oikumenen er fått til å se ut som Storbritannia, og hevder Storbritannias integrasjon i den kjente, siviliserte verden. Det er et sentrum snarere enn en utkant. Den angelsaksiske Mappa Mundi presenterer et bilde av verden sett med nordlige, insulære øyne."
For første gang på noe kart er dessuten Island tatt med, i tillegg til Orknøyene og Færøyene, som var av så stor betydning for både irske munker og norske og danske vikinger. Det er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at Island på dette tidspunkt var et nylig oppdaget land og fremdeles i ferd med å bli befolket. Grunnen til at disse til dels nyoppdagede hav- og landområdene, i det minste for Islands og Færøyenes del, skriver Douglas McNaughton i sin artikkel "A world in transition. Early cartography of the North Atlantic" (se litteratur), er åpenbar: På den tiden da Cotton-kartet ble tegnet hadde vikingene forlengst bitt seg fast i Irland og på de britiske øyer, og hadde dessuten fordrevet irske munker fra både de fjerne Færøyene og Island. Hit hentet de med seg både menn og kvinner av keltisk blod som treller. Det skulle dermed bare mangle at angelsakserne ikke hadde relativt god kjennskap til disse store øyene der oppe i nord. Det er forøvrig gjettet på at mannen som tegnet Cotton-kartet var en irsk munk.

Cotton-kartet registrerer for første gang en verden endring, skriver Douglas McNaughton ganske treffende. Det er dessuten den siste utsikt over den nordiske verden på flere hundre år. Forunderlig nok inneholder kartet ingen referanser til Brendan av Clonfert (ca. 484–577 e.Kr.), en av de tidlige irske klosterhelgenene og en av Irlands tolv apostler, også kjent som Brendan Sjøfareren. Han er hovedsakelig kjent for sin legendariske reise for å finne "De saliges øy", som noen ganger omtales som "Sankt Brendans øy". Det er åpenbart at Brendan krysset Nord-Atlanteren. Beretningen om hans sjøreise inneholder beskrivelser av naturfenomener, fantastiske hendelser og steder, selv om fortellingen er preget av mye litterær frihet - for eksempel nevner den "helvete hvor store demoner kastet ned klumper av brennende slagg fra en øy med elver av gyllen ild" og også "store krystallpilarer." Mange har spekulert på om dette er referanser til vulkansk aktivitet rundt Island, og til isfjell. Men selv om Brendans sjøreise var vel kjent for nær sagt alle og enhver på det tidspunkt da Cotton-kartet ble tegnet, har altså ikke karttegneren funnet det verdt å ta med. Det kan virke noe underlig, dersom kartet er tegnet i et miljø av irske munker.
Cotton-kartet ble ikke annet enn et blaff. Det brøt til de grader med samtidens konvensjonelle karttegning og oppfatning av jordkloden at det skulle mer til enn en enkelt munks kart til å forandre det. Det skulle faktisk komme til å ta flere hundre år før nordområdene atter dukket opp på et kart.
Claudius Clavus-kartet (1427)
I 1427 ble det tegnet et kart der Grønland, som på den tiden fremdeles (eller inntil ganske nylig) var befolket av norrøne mennesker, for første gang ble tatt med. Kartets grunnlag er den greske geografen Ptolemaios´ verk "Geographia", som ble skrevet ca. 150 e.Kr., men er i tillegg modernisert med basis i beskrivelser og litterære kilder fra hele den norrøne verden, Kartet er tegnet av den danske geografen Claudius Clavus (Suartho), også kjent som Nicholas Niger (dansk: Claudius Claussøn Swart), som ble født 1388. Det antas at han ble født i landsbyen Salling på Fyn. Han minnes med en plakett på den lokale Aagaarden.
I 1412 eller deromkring, i en alder av ca. 25 år, begynte han å reise rundt i Europa, og dukket opp elleve år senere (1423–24) i Roma. Det antas at han reiste så langt nord som til 70º 10' N. breddegrad. I Roma ble han venn med kardinal Giordano Orsini og pavens sekretær Gian Francesco Poggio Bracciolini, som var blant dem som arbeidet med å oppdatere den gamle romerske kartografien. Claudius bidro til en mer realistisk beskrivelse av de nordiske landene, spesielt Island og Grønland, og var sannsynligvis den første kartografen som satte Grønland på et kart. Han er også kjent for å ha navngitt grønlandske steder ved å bruke tekster fra gamle folkesanger.
Mesteparten av arbeidet hans (inkludert to kart) er tapt, men en kopi er blitt bevart gjennom de tyske kartografene Donnus Nicholas Germanus og Henricus Martellus Germanus, og på 1800-tallet ble flere tekster gjenoppdaget i det keiserlige biblioteket i Wien. Han tegnet 27 kart til en kopi av geografiverket av Ptolemaios, som alle er bevart.


På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte den danske matematikkhistoriker og bibliotekar Axel. A. Bjørnbo, på grunnlag av to kopier av Clavus-kartet, å skape et kart som illustrerer hvordan nordområdene i vest, basert på 1400-tallets kunnskaper om disse landområdene, som var kjent både fra sagaenes skildringer og de faste seilingsrutene til Markland for å hente tømmer, sannsynligvis ville bli oppfattet og tegnet inn på et kart. Vinland ville da mest sannsynlig bli oppfattet som en halvøy nord i Afrika, mens Grønland ville bli betraktet som en halvøy, som en forlenging av de nordiske land.
Caverio-kartet (ca. 1505)
På begynnelsen av 1500-tallet tegnet den genovesiske kartografen Nicolo Caverio et verdenskart som i all sin velde er ganske revolusjonerende. Det er ikke lenger basert på kristen mytologi, men på matematiske oppmålinger, og viser for første gang hele kloden slik nye landområder nettopp er blitt kartlagt av spanske og portugisiske ekspedisjoner. Nå, ved inngangen til rennessansen, har man nylig oppdaget ukjente land og folk, ja, en helt ny verden, som Bibelen aldri har fortalt noe om.
Det er ikke mer enn drøyt ti år siden Columbus oppdaget Amerika (han døde i 1506, omtrent samtidig med at Nicolo Caverio publiserte sitt verdenskart), og like fullt er Nord- og Sør-Amerikas kyster risset opp, med en indikasjon om de enorme, uoppdagede landområdene som befant seg her, hittil fullstendig ukjente for den tidens europeere.
Det er bemerkelsesverdig hvordan den sørlige delen av østkysten i Nord-Amerika er fremstilt. Ifølge en oppfatning er det slående likheter mellom den viste kystlinjen og moderne kart fra Florida til Delaware River eller Hudson River, selv om dette kan virke umulig. For da ville kartets datering til senest 1505 vært i strid med andre historiske kilder. Ifølge rådende oppfatning var de første europeerne som så eller betråkket denne kysten, Juan Ponce de León (1512 eller 1513), Giovanni da Verrazzano (1523), Lucas Vázquez de Ayllón (mellom 1520 og 1524) samt Esteban Gómez (1525).
Det er dermed tre muligheter:
1) Kartets datering er feil – nemlig for tidlig.
2) Det var tidligere reiser langs østkysten av Nord-Amerika, som ikke er dokumentert eller overlevert på annen måte.
3) Det er en fantasi-tegning som tilfeldigvis nærmer seg de faktiske forholdene. Man bør ta i betraktning at noen spanske sjøfarere kan ha avveket fra kursen på vei til den nye verden og etter hvert støtt på det nordamerikanske fastland, og senere kunne rapportere om dette. Så kan kombinasjonen av de to sistnevnte tilnærmingene i det minste ha gitt en viss forestilling om en kystlinje.

Grønland er forholdsvis godt fremstilt. Kystlinjen til det området som i dag sikkert identifiseres som Newfoundland, er ikke klart tilknyttet de "indiske" områdene, men plassert sørvest for Grønland. Det er klassifisert med store grønne trær. Denne fremstillingen stemmer overens med Cantino-planisfæren.
I sørøst ved Florida finnes Antillene, i henhold til legenden, "De antilliske øyer av kongen av Kastilien", med Hispaniola og Isabela (Cuba). I vest finnes en bukt (senere: Mexicogulfen) med mange øyer. Ifølge andre kilder var dette området imidlertid ikke oppdaget av spanjolene på den tiden. Kystlinjen til Yucatán ligner allerede den kjente formen i dag, men synes å være tenkt som en egen øy. Det meste av dette området finnes ikke i det få år eldre Cantino-kartet.
Tegningen av Sør-Amerika er antageligvis basert mest på resultatene fra ekspedisjonene til Amerigo Vespucci og Fernando de Noronha mellom 1502 og 1504. Det indre av Brasil blir representert med bakker, grønne trær og røde papegøyer, noe som minner om Cantino-kartet.
Kysten av Afrika er beskrevet med stor presisjon (en giraff, en løve og en elefant karakteriserer kontinentets indre). Legendene som refererer til Calcutta og Cochin beskriver handelen med Indias havner. Likevel er formen på det røde hav mindre presis tegnet enn på Cantino-planisfæren.
Vest for Grønland er det tegnet inn en stor øy som ikke er merket med navn. På øya er det inntegnet et portugisisk flagg, det samme er det på Grønland, hvor den norrøne kolonien på dette tidspunkt er i ferd med å bli helt borte. Øya er tegnet inn som en slags tre-lignende figur, trolig en markering av det portugiske krav på Newfoundland- og Labrador-området.
På 1800-tallet oppsto det en teori om at den store, navnløse øya var tegnet inn på grunnlag av eldre kilder, jfr. sagaenes beretninger. Den samme teorien er også trukket frem i forbindelse med Christopher Columbus. Også på det falske Vinlandskartet, som vil bli omtalt til slutt i denne artikkelen, dukker denne øya opp, men nå merket som "Vinilandia Insula". Mye tyder på at den ukjente kartforfalskeren benyttet nettopp Caverio-kartet da han arbeidet med kartet.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar