Paa Qvindfolk sætte ingen Priis,
Ja man dem saa lidet skatte
At før de aabne Paradiis
For Hunde og for Katte
— Ludvig Holberg, Zille Hans Datters, 1721
Disse linjene fra Ludvig Holbergs dikt «Zille Hans Datters», eller «Gynaicologia» (forsvar for kvinnekjønnet), kan stå som et motto for dette vesle essayet: Hvorfor virker kvinner tilsynelatende så uinteressante, for ikke å si usynlige, for slektsforskeren? Eller vil kanskje mange oppfatte det som en dristig påstand fra min side?
Holbergs verselinjer ble skrevet i 1721 om den lærde Cille Gad fra Bergen, som jeg har skrevet en bok om. I sin levetid ble hun ansett som den mest kunnskapsrike kvinnen i Norden. Hun ble også anklaget for drap på sitt nyfødte barn og dømt til døden, men benådet av kongen i København for sin «yndige lærdoms skyld», som det heter i benådningsbrevet.
Under arbeidet med kildematerialet til boken slo det meg: Hvorfor er det så vanskelig å finne litteratur og kilder om Cille Gad? Jo, selvfølgelig fordi hun var kvinne. Riktignok ga tanten hennes, Dorothe Engelbretsdatter, ut bøker som ble rene bestselgere, men hun skrev fromme dikt. Det gjorde ikke Cille; hun skrev intellektuelt på latin. Og når jeg tenker over det: Jeg har aldri hørt noen skryte av å være i slekt med Cille Gad (hun etterlot seg ingen barn, men hun hadde i det minste søsken). Fjernt i slekt med Johan Herman Wessel eller Johan Nordahl Brun – ja visst. Men Dorothe Engelbretsdatter, for ikke å nevne Cille Gad? Jeg lar spørsmålet henge i luften.
Og mens vi holder oss i Hordaland: Tenk et øyeblikk på Karen Mowat, i sin tid landets rikeste arving. Hun ble gift med adelsmannen Ludvig Rosenkrantz, som bygde et slott for medgiften hennes – Rosendal baroni. Hva slags bilde får vi av henne? En kvinne som sitter ved et sybord ved vinduet, fjernt fra verdens larm. Men slik var det ikke. I virkeligheten måtte hun ta seg av den omfattende driften av godset fordi ektemannen oppholdt seg utenlands, der han satte formuen hennes over styr. Likevel er de som er opptatt av slikt, mer interessert i å knytte navnet sitt til Ludvig Rosenkrantz enn til Karen. Ja, til og med hennes tvilsomme bror Axel Mowat, som ble drept i en duell, ser ut til å ha større «verdi» på slektstreet enn Karen.
Et slående eksempel på det motsatte er Odd Handegårds bokverk på CD-ROM om bondeadelens historie i Hardanger, Sunnhordland og Rogaland – Vår felles slektshistorie – der han reklamerer med kapittelet «Mette-Marits Hardanger-aner». Her er en forfatter med næringsvett! Hvem vil vel ikke være i slekt med vår kommende dronning? (Selv har jeg en linje til Mette-Marits aner tolv ledd tilbake.) Kanskje er dette ekstreme eksempler, men bildet begynner nok å tre tydelig fram.
Er det slik det er? Er kvinner uinteressante, betydningsløse og kjedelige? Ja, i en historisk kontekst, slik vi tradisjonelt tolker og vurderer historien – som enkeltpersoner, jo, kanskje. Men som gruppe? Ikke tale om. Tenk på alle kvinnene som måtte drive gården alene mens mannen var på fiske eller i utenriksfart i månedsvis og årevis, med en stor barneflokk å ta seg av i tillegg! Eller de tusenvis av kvinner, ofte småbarnsmødre, som arbeidet ti til tolv timer om dagen på hermetikkfabrikkene. Eller de mange skjebnene blant ugifte mødre, og dem som var gift med menn som drakk og satte pengene over styr! Som enkeltpersoner blir de lett usynlige; som gruppe burde de aldeles ikke være det.
Noen vil hevde at kvinner på ingen måte er usynlige i slektsforskningen. For det første var et lite knippe kvinnelige pionerer med på å utvikle genealogien til en vitenskap i Norge. Det kunne vært faglig interessant å undersøke om disse pionerkvinnene behandlet kvinner annerledes i sin forskning enn deres mannlige kolleger gjorde – kanskje et prosjekt i seg selv?
For det andre finnes det rikelig med kilder for mange kvinner på individnivå. Da tenker jeg spesielt på skiftematerialet, som fra 1700-tallet og fremover forteller mye om våre formødres levekår. Det vitner ofte om lettvinthet når mange bygdebokforfattere ikke tar seg tid til å fordype seg i dette materialet. Et gjennomgående trekk ved eldre bygdebøker (og nyere, for den saks skyld) er at forfatteren – som regel en mann – konsekvent omtaler husfaren som eier av hus eller gård, og utdyper hans evner og interesser: «N.N. gikk på handelsskole, hadde musikalske interesser samt interesse for jakt og fiske.» Om kvinnen i huset står det ingenting, med mindre hun tilhørte de få som virket som lærerinne eller jordmor.
For ordens skyld skal det nevnes at organisasjonen Slekt og Data har rettet søkelyset mot dette temaet gjennom flere artikler på sine nettsider, og i 2016 viet de et eget temanummer til «Kilder til kvinner i historien».
Slektshistorie gjenspeiler i høyeste grad et historisk mannsdominert samfunn, og underlig nok er det få som stiller spørsmål ved det. Når jeg har holdt kurs i slektsgransking for nybegynnere, reagerer ingen når jeg forklarer grunnbegrepene – for eksempel at en stamtavle tradisjonelt utelukkende følger agnatene, altså mennene. Ingen stiller spørsmål ved denne mannsdominansen, til tross for at flertallet av kursdeltakerne gjerne er kvinner. Også for dem er det fedrenes historie det handler om.
Det er kanskje ikke så rart; slektsgransking speiler fortiden slik den faktisk var, ikke slik vi ønsker den skal være. Dette ser vi tydeligst i navneskikken. Døtre fikk sin fars fornavn med -datter tilføyd – Pedersdatter, Larsdatter osv. Som gifte overtok de ofte mannens slektsnavn, om de da ikke beholdt patronymet. Bare i ytterst sjeldne tilfeller ser vi metronymer – morsnavn – i bruk.
I kirkebøker, folketellinger og bygdebøker lever kvinner ofte en anonym tilværelse, hvis de i det hele tatt nevnes ved navn. De kvinnelige linjene er gjerne de første som forsvinner når vi beveger oss bakover i tid. Men bak dette aner man at denne massen av tause kvinner bærer på en rik historie. Når kildene forteller at en gårdbruker drev vinterfiske i Nordland eller reiste til sjøs, forteller det indirekte at kona styrte hele gårdsdriften, åkeren, dyrestellet og barneflokken alene.
Hva ligger bak betegnelser som «tjenestepike» eller «fabrikkpike»? Og hva med kvinnene som bar et barn til dåpen som presten førte inn i kirkeboken som «uægte»? I enkelte tilfeller ble bare barnefaren innført, ikke moren. Uekte barn er i høyeste grad kvinnehistorie.
Statistisk sentralbyrå ga i 1907 ut oversikten Om Børn, fødte udenfor Ækteskab. Det er nedslående lesning. Norge lå høyt: 7,6 prosent av alle fødsler skjedde utenfor ekteskap (Sverige lå enda høyere, med 11,3 prosent). Det var nesten utelukkende mor som ble sittende igjen med ansvaret og skammen. Fedre ble riktignok pålagt barnebidrag, men de færreste betalte. Studier viser eksempler på menn med fire–fem uekte barn på samvittigheten uten at det fikk sosiale konsekvenser for dem.
For kvinner, særlig i byene, var yrkesveiene få. Håndverkslaugene forble stengt for kvinner langt ut på 1800-tallet. Fattigunderstøttelse ble ofte siste utvei. Det er åpenbart at kvinner som havnet i «uløkka», sjelden har fått pynte opp de etablerte slektstrærne.
Jeg savner at den jevne slektsforsker river seg løs fra den tradisjonelle stamtavlen og oftere undersøker den kognatiske – den rent kvinnelige – linjen. Hva er deres historie? Den krever mer kildearbeid, men den er fullt mulig å avdekke.
I min egen slektsdatabase har jeg konsekvent registrert patronymer og fødested på kvinnene, og i tillegg gjort et poeng av morslinjene. Ofte ser det ut som en eiendom har gått ut av slekten fordi et nytt mannsnavn overtar skjøtet, mens det i realiteten er datteren som har brakt arven videre til sin ektemann. I eldre kilder er ektemannen oppført som «bonde», mens hustruen forblir usynliggjort. Likevel viser pantebøkene at kvinner både eide bygårder og drev forretninger og fabrikker når de fikk handlingsrom.
Eksempel 1: «Blodskam med sin stedatter»
Som så mange andre fant jeg et barn innført som «uekte» i kirkeboken: min egen oldefar. Historien som avdekket seg, var på ett vis hverdagslig for samtiden, men samtidig dypt rystende.
Sjur Bøe, min tippoldefar, blir gjerne omtalt som stamfaren for Bøe-slekten – min mors farslinje. Sjur ble født i 1817 på gården Bø på Radøy i Nordhordland. Han giftet seg ikke før han var fylt tretti år, i 1847, og da med den tolv år eldre enken Ingeborg Johnsdatter. Bryllupet sto 3. april, og allerede 17. juli kom sønnen Johannes Olai til verden. Dette var Ingeborgs niende barn; hun hadde åtte fra sitt første ekteskap, hvorav minst fire var døde som små. Motivet for giftemålet var praktisk og økonomisk: Hun sikret seg en forsørger, og han overtok driften og økte gården.
Med på lasset fulgte Ingeborgs eldste datter, Kristi. Hun var en ung kvinne i tjueårene, bare sju–åtte år yngre enn sin nye stefar.
Ekteskapet mellom Ingeborg og Sjur ble kortvarig; hun døde året etter bryllupet. Sjur ble dermed boende alene på gården sammen med stedatteren. Kort tid etter ble Kristi gravid, og i 1850 fødte hun en sønn som i kirkeboken for Manger prestegjeld ble innført som «uægte». Sjur måtte vedgå farskapet til gutten, som fikk navnet Ingebrigt – min oldefar.
Ekteskap mellom stefar og stedatter var lovstridig. Sjur ble stilt for retten og dømt til ni måneders straffarbeid på Slaveriet (Bergen tukthus). I tukthusprotokollen leser vi at han ble innsatt 4. februar 1851 og løslatt 4. november samme år. Protokollens merknad lyder: «32 år gammel, etter Nordhordlehns Sorenskriverisdom av 12. september 1850, for begått Blodskam med sin Stedatter.» Dommen var, etter datidens målestokk for incestparagrafer, relativt mild, noe som tyder på formildende omstendigheter under rettergangen.
Like fullt giftet Sjur seg på nytt allerede i 1852, denne gangen med den femten år eldre enken Mari Mikkelsdatter. Hun satt med jord på Vardhaugen under Bø og representerte et godt økonomisk parti. Da Mari døde i 1874, giftet den to ganger foreldreløse enkemannen seg for tredje gang – nå med den femten år yngre tjenestejenta Synneve.
Men hva med Kristi? Hun måtte gi fra seg barnet og forsvant ut av lokalsamfunnet. Alt tyder på at hun bar hele den sosiale belastningen og skammen for hendelsen, mens Sjur uten større vansker reetablerte seg som respektert gårdbruker etter soningen.
Gjennom folketellingene lar Kristis videre liv seg likevel spore. Da sønnen Ingebrigt var 15 år gammel, dukker hun opp i folketellingen for Bergen i 1865. Hun er da rundt 40 år og oppført som ugift tjenestepike i Nykirkesoknet.
Tre år senere snudde lykken tilsynelatende en kort stund. Kristi giftet seg med Johan Hansen Lund fra Lom, en enkemann som arbeidet som bøkker. Åtte måneder etter bryllupet fikk de sønnen Joacim. Ingebrigt var til stede som fadder ved halvbrorens dåp, noe som vitner om kontakt mellom mor og sønn.
Familien ble imidlertid rammet av dyp fattigdom. Ved folketellingen i 1875 opplyses det at Kristi mottar fattigunderstøttelse på én spesidaler i måneden. Johan døde i 1881, 76 år gammel, som fattiglem. I 1885 bodde Kristi og sønnen Joacim på et kvistværelse i Sydnesgaten 16. Hun arbeidet som sekkesyerske, mens sønnen var reipslagerlærling. I 1900 var Kristi 74 år og bodde i Kong Oscars gate 90 som understøttet enke. Hun oppnådde likevel en usedvanlig høy alder og var 91 år da hun gikk bort.
Sønnen Ingebrigt gjorde på sin side en solid håndverkskarriere. Allerede i tjueårene ble han engasjert ved oppføringen av Ole Bulls villa på Lysøen, der han virket som byggmester og skar ut de karakteristiske ornamentene. På 1890-tallet skar han blant annet prekestolen til Årstad kirke. Han etablerte seg som en ansett mann med god inntekt.
Hvordan kontakten mellom Kristi og sønnen artet seg i voksen alder, gir kildene få svar på. Da jeg begynte å undersøke saken, antydet en lokalhistoriker at Kristi tilhørte de «navnløse fattigfolkene» som ingen visste opphavet til. Sannheten viste seg å være en annen: Faren hennes hadde vært huslærer på Voss, og hennes livsløp lot seg fint rekonstruere trinn for trinn gjennom arkivene – forutsatt at man tar seg bryet med å lete.
Eksempel 2: Et bittert drag om munnen
Det andre eksempelet knytter seg til et fotografi fra fotograf Carl Kørners atelier i Stavanger. Kørner drev sitt atelier i Kirkegaten fra 1878 til 1915 før han flyttet virksomheten til Bergen.
Bildet viser en eldre kvinne omgitt av tre unge mennesker: to døtre og en sønn. Kvinnen er min oldemor på farssiden, Guline Hansdatter (gift Rage), født i Spangereid i 1834. De tre barna er Johan Severin (født 1872), Johanne (født 1869, sittende) og Marie Kristine (født 1882). Ut fra Marie Kristines tilsynelatende alder kan bildet dateres til rundt 1895–1897. Gulines ektemann, feiermester Svend Rage, glimrer med sitt fravær.
Et slikt atelierbilde er aldri et nøytralt dokument; personene har kledd seg i sitt beste tøy og poserer stivt foran linsen. Bak fasaden skjuler det seg imidlertid en tung familiehistorie.
Guline vokste opp i Spangereid i Vest-Agder under vanskelige kår. Faren drakk og spilte fra seg gården i beruselse, og søskenflokken ble satt bort på legd. Guline kom tidlig til Stavanger for å søke tjeneste, og ble der gift med Svend Rage. Ektemannen viste seg også å være forfallen til alkohol i en slik grad at flere av barna i perioder måtte settes på barnehjem (Vaisenhuset). Både oppveksten og det krevende ekteskapet satte dype spor; fotografiet viser en kvinne preget av livets påkjenninger, med et strengt og bittert drag rundt munnen. Samtidig utstråler hun en ukuelig vilje til å holde familien oppreist.
Heller ikke døtrenes livsløp ble skånet for motgang. Yngstedatteren Marie Kristine giftet seg med den tyske håndverkeren Georg Altmann, som i likhet med mange andre landsmenn hadde søkt arbeid i Stavanger. Paret fikk seks barn. Under andre verdenskrig vervet den nest eldste sønnen, Arno (født 1906), seg som frontkjemper i Waffen-SS og falt ved Leningrad-fronten i mars 1942. Da freden kom i 1945, sto Marie Kristine igjen i Bergen, rammet av tapet av sønnen og det sosiale stigmaet som hvilte over familien, forsterket av at ektemannen Georg døde i august samme år.
For søsteren Johanne ble skjebnen om mulig enda vanskeligere. Hun var født med klumpfot og ble gift i 1896 med den østtyske bakeren John Ed Blitzner. Mellom 1896 og 1904 fikk ekteparet seks sønner. Samme år som sistemann ble født, dro ektemannen til Amerika. Han kom en kort tur tilbake, men forlot familien for godt i 1908. Johanne ble sittende igjen i Stavanger som alenemor i dyp armod. Fysisk redusert av medfødte plager og psykisk nedbrutt av situasjonen, ble hun etter hvert innlagt på Dale asyl, mens guttene hennes vokste opp på Vaisenhuset. Hun døde i 1934.
Ektemannen John Ed Blitzner forble et bittert minne i familien som mannen som sviktet. Først i nyere tid avdekket slektsgranskere at han døde av lungetuberkulose i Seattle i 1913 – etter å ha utgitt en omfattende lærebok i konditorfag og baking i 1910, en bok som oppnådde kommersiell suksess og gjenutgis den dag i dag, mens hans forlatte familie hjemme levde på samfunnets nåde.
Utfordring: En kvinnetavle?
Kan kvinner gis en likeverdig plassering som menn i slektshistoriske fremstillinger?
Svaret henger nøye sammen med kildesituasjonen i ulike tidsepoker. På 1700-tallet nevnes kvinner i kirkebøkene ofte bare som «Hans Hansens quinde» eller «salig Hans Hansens enke», gjerne uten eget døpenavn og patronym. Brudens foreldre ble sjelden innført ved vielser, og militære ruller utelater selvsagt kvinnene fullstendig. Menn etterlater seg derfor langt flere skriftlige spor pr. leveår gjennom offentlige verv, skatteregistre og rettsprotokoller.
Samtidig var dødeligheten blant voksne menn i kyststrøkene svært høy som følge av forlis, noe som medførte at mange forsvant sporløst uten å bli innført i kirkegravbøkene. Kvinnene oppnådde ofte høyere levealder, og deres innsats som enker og gårdsbestyrere var avgjørende for slektens kontinuitet.
Utover på 1800-tallet trer kvinnene tydeligere fram med fulle navn i folketellinger og kirkebøker, før navnelovgivningen og etablert praksis mot slutten av århundret igjen tilslørte mange kvinners identitet idet de antok ektemannens slektsnavn.
Her ligger en metodisk utfordring for slektsgranskeren: Hva om man setter opp en ren kognatisk anetavle – en rapport som utelukkende følger formødrene ledd for ledd bakover? Eller tar utgangspunkt i en formor på 1700-tallet og kartlegger hennes etterkommere langs kvinnesiden?
Et slikt perspektiv tvinger fram en annen historieforståelse. I stedet for å vurdere forfedrene ut fra embeter, gårdsstørrelse og formelle verv, må man se kvinnelivene i lys av deres sosiale fellesskap og funksjon: som fiskerkoner med totalansvar for hjem og gardsbruk, som slitere i den tidlige hermetikkindustrien, eller som mødre som under marginale kår kjempet for å berge neste generasjon.
Eksempel 3: En kvinne i politikken
Den unge mannen på familiebildet fra Kørners atelier var min farfar, Johan Severin Rage. Han brøt med fedrenes uheldige mønster: Han rørte aldri alkohol, etablerte en solid næringsvirksomhet som feiermester og engasjerte seg sterkt i den tidlige arbeiderbevegelsen. Han var blant stifterne av den radikale avisen 1ste Mai i Stavanger i 1895.
I 1893 giftet han seg med Josefine Knudsen. Hun kom fra et kvekermiljø som forente religiøs uavhengighet med samfunnsengasjement og næringsdrift. Josefine gikk inn i arbeiderbevegelsen sammen med ektemannen. Ved kommunevalget i 1901 – tolv år før allmenn kvinnelig stemmerett ble innført – fikk kvinner med en viss inntekt (eller formue i ekteskapet) for første gang begrenset kommunal stemmerett.
Josefine engasjerte seg i både Kvindesagsforeningen og Stavanger Kvinnelige Arbeiderforening. Arbeiderpartiet stilte seks kvinner på sin liste ved dette valget; partiet fikk inn tolv representanter i bystyret, deriblant Anna Racke som fast representant, og Dina Tønnesen og Josefine Rage som varamedlemmer.
Politisk representasjon krevde imidlertid sin pris. Da hun tiltrådte som varamedlem i 1901, hadde Josefine fire døtre under sju år. I løpet av bystyreperioden fødte hun ytterligere ett barn, og totalt bar hun fram fjorten barn, hvorav elleve vokste opp. Med datidens krav til manuelt husholdningsarbeid og omsorg var en videre politisk karriere i praksis umulig å forene med rollen som flerbarnsmor.
Etter Johan Severins bortgang i 1918 ble hun sittende alene som enke. På fotografier fra hennes senere år ser vi en merket og trett kvinne, omgitt av en stor etterslekt, men med lite igjen av det ytre samfunnsengasjementet som preget hennes ungdom.
Historien om Josefine Rage viser hvordan kvinnelige pionerer kunne bane vei i det offentlige rom, for så å bli trukket tilbake i privatsfærens anonymitet av datidens familiestrukturer. Å løfte fram disse livsløpene gir slektsforskningen en dybde som rene mannsrekker aldri alene kan formidle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar